Til Grafisk Anetavle

Gyda Eiriksdatter

Gyda Eiriksdatter levde omkring 870. Hun var datter av Kong Eirik Hordaland.

Gyda hadde sammen med Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa). Født omkring 860. Død omkring 932, datteren:

1. Ålov Haraldsdatter Årbot.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:
«3. Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike og styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men enda hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde ment, så de seg ingen utvei denne gang til å få henne med bort, når hun ikke selv ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, fulgte man dem ut. Da talte Gyda med sendemennene, ba dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone: Hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, «for da,» sa hun, «mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge».

«4. Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva Gyda hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, sa det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, «hun har mint meg om noe,» sier han, «som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før.» Og så sa han: «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.» For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.»

«20. Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtne møen. Han sendte menn etter henne, og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna: Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.» 1)

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 3-4, 20. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 537. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.