Kong Bjørn Haraldson Farmann ( - 927)
Kong Bjørn Haraldson Farmann.
Død 927. Han var sønn av Kong
Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa). Født omkring 860.
Død omkring 932, og Svanhild
Øysteinsdatter.
Bjørn hadde sønnen Kong
Gudrød Bjørnson. Dødd mellom 963 og 968 i Tønsberg.
Bjørns hovedsete var Sem i Vestfold.
Tilnavnet Farmann eller kjøpmann fikk han fordi han drev det
stort i handel - han fikk varer nordfra, og kjøpte og solgte
både i Danmark og lenger sør. Så sier Snorre, og
det stemmer godt med det som var rimelig for en Vestfold-konge å
ta seg til. Det kan da være at det nettopp var han som flyttet
kaupangen fra Skiringssal til Tønsberg, nærmere sin egen
kongsgård i Sem. Kaupang forsvinner iallfall fra historien omkring
denne tiden.
Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:
«36. Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i
Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg og var lite på
hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip
både der fra Viken og lenger nordfra i landet, og sør fra
Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip
ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten
kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene
hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok
mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding,
han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn
som het Gudrød.»
En dag kom hans halvbror Eirik reisende
fra Østersjøen, han hadde mye folk og trengte proviant
og telt. Han krevde skatten på sin fars vegne - underkongene delte
landsinntektene halvt med Harald. Men Bjørn ville ikke gjøre
regnskap for noen annen enn Harald selv. Det endte med at Eirik gikk
til angrep. Om kvelden, da Bjørn og hans menn satt ved drikken,
omringet de huset. Bjørn falt der.
Bjørn ligger i Farmannshaugen
ved Tønsberg. 1)
1).
Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 21, 36. Cappelen's
Norges Historie, Bind 2, side 99-100. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker,
NST Bind I (1928), side 343. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.
456. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side
27, 53.
|