Kong Erik I Ejegod av Danmark (omkr.1056 - 1103)

Kong Erik I Ejegod av Danmark. Født omkring 1056 i Slangerup. Død 10.07.1103 på Kypros. Han var sønn av Kong Svend II Estridsson av Danmark. Født omkring 1018. Død 29.04.1076, og Rannveig Tordsdatter d. y. fra Aurland.

Kong Erik giftet seg før 1086 med Dronning Bodil Trugotsdatter. Død 1103 på Oljeberget ved Jerusalem. De hadde sønnen, Hertug Knud Lavard. Født omkring 1096 i Roskilde. Død 07.01.1131 i Haraldsted Skog.

Utenfor ekteskap hadde Erik sønnen Kong Harald Kesja av Danmark. Død 1135.

Erik var Konge av Danmark 1095 - 1103.
Da Svend Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at «landene» valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder. Han tok sammen med Bodil opphold i Sverige i 1086.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:
«5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.»

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde «kong Haralds lover». Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr), dvs. «den alltid gode».

Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver: «Det skal berettes, at fyrsten fikk lyst til å gå den lange vei til Roma for å venne sitt mannskap til (utlandets) herlighet; der så kongen Venezias velbeskyttede fredsland. Bror til fem hovedkonger gikk så til Bari, fyrsten ville støtte Guds rike, til gjengjeld ville Guds vennskap beskytte kongen. Fyrsten dro gjennom munkenes rike på sin trette fot, for sin sjels frelse.» Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 beluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde. Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom. 1)

1). Politiken's Danmarks Historie, Bind 3 (1969). Dansk Biografisk Leksikon, Bind 6 (1935), side 362-364. Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga, avsnitt 5. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 15. Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga, avsnitt 20, 22. Svensk Uppslagsbok, Bind 8 (1931), «E. Ejegod». C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 502. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 40, 44.