Kong Harald Grenske ( mellom (952 - 957) - mellom (993 - 995) )

Kong Harald Grenske var småkonge. Født mellom 952 og 957. Død mellom 993 og 995. Han var sønn av Gudrød Bjørnson. Død mellom 963 og 968 i Tønsberg.

Harald var gift med Åsta Gudbrandsdatter. Født omkring 970. Død omkring 1020. De hadde sønnen, Kong Olav II Haraldson den Hellige. Født omkring 995. Død 29.07.1030 på Stiklestad.

Harald var sønn til Gudrød Bjørnson som igjen var sønn til Bjørn Farmann Haraldson. Bjørn Farmann var en av Harald Hårfagres sønner med Svanhild Øysteinsdatter. Tilnavnet «Grenske» fikk Harald fordi han ble oppfostret i Grenland. I sin ungdom var han viking sammen med den svenske høvdingen Skoguls-Toste, far til Sigrid Storråde.
I 970-årene satt Harald som konge i Viken under danekongen Harald Blåtann.

Fra Snorre Sturlason: Håkon jarls saga:
«6. Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg en bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland (nedre Telemark) hos Roe den hvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarende; han og Harald var jamgamle på lag, og fosterbrødre. Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt «den grenske», først til Opplandene; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine. Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor dro Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme ombord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste (etter valkyrjen Skogul). Harald Grenske slo seg i lag med ham, og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste. Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med Eirik Sveakonge, den seiersæle; sønn deres var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala ti år etter at Styrbjørn var falt.»

«10. ... Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utenskjærs sørover langs landet. Han kom fram sør i Danmark, og dro til Harald Gormson, danekongen, der ble han godt mottatt, og ble hos ham vinteren over. Der hos danekongen var det også en mann som het Harald; han var sønn til Knut Gormson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark.»

Fra Snorre Sturlason: Olav Trygvesons saga:
«15. Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt etter at Harald Gråfell var falt. Da la Håkon jarl til strid med Gull-Harald. Håkon jarl seiret, og Harald ble fanget, Håkon lot ham henge i en galge. Etterpå dro Håkon jarl til danekongen, og han ble lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, frenden hans.

Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde seks hundre skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene. Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, ga kong Harald over til Håkon jarl og ga ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn og Fjordane (Firdafylke), Sunnmøre og Romsdal og Nordmøre. Disse sju fylkene ga kong Harald til Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet. Kong Harald ga Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn; han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske atten år gammel, og han ble siden en stor mann. Så dro Harald danekonge hjem med hele danehæren.»

«43. Harald Grenske var konge i Vestfold, som før skrevet. Han ble gift med Åsta, datter til Gudbrand Kule. En sommer da Harald Grenske var på hærferd i Austerveg og fikk seg rikdommer, kom han til Svitjod. Der var Olav Svenske konge, han var sønn til kong Eirik den seiersæle og Sigrid, datter til Skoglar-Toste. Sigrid var enke dengang og hadde mange store gårder i Svitjod. Og da hun fikk høre at Harald Grenske, fosterbror hennes, var kommet i land der like ved, sendte hun bud til ham og ba ham til gjestebud. ...»

«... Om høsten dro Harald tilbake til Norge, han var hjemme vinteren over og var nokså sur. Sommeren etter dro han i Austerveg med følget sitt, da seilte han til Svitjod og sendte bud til dronning Sigrid at han gjerne ville møte henne. Hun red ned til ham, og de talte sammen. Han kom snart til saken, og spurte om Sigrid ville gifte seg med ham. Hun sa det var bare et påfunn av ham, og at han var så vel gift før at det var fullt ut godt nok for ham. Harald sa at Åsta er nok en god og gild kone, «men hun er ikke av så stor ætt som jeg er.» Sigrid sa: «Det kan vel være at du er av større ætt enn hun. Men jeg skulle likevel tro at den lykke dere begge to eier, er hos henne nå.» De sa ikke stort flere ord til hverandre, og så red dronningen bort.

Nå var kong Harald nokså tung til sinns; han ville ri opp i landet og tale med dronning Sigrid enda en gang. Mange av hans menn rådde ham fra det, men han tok likevel av sted med et stort følge, og kom til gården som dronningen eide. Samme kveld kom det en annen konge dit; han het Vissevald (Wsevolod) og var østfra Gardarike; han kom for å fri til henne. Kongene og hele følget deres fikk plass i en stor og gammel stue, all bunaden i rommet var også deretter. Men det skortet ikke på drikk om kvelden, og den var så sterk at alle ble fulle, og både hovedvakten og vaktene utenfor sovnet. Så lot dronning Sigrid folk gå på dem om natten, både med ild og våpen, huset brant og alle menn som var inne i det, og de som kom seg ut, ble drept. Sigrid sa at slik skulle hun venne småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.» 1)

1). Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 107, 208, Bind 15, side 169. Snorre Sturlason: Håkon jarls saga, avsnitt 6, 10. Snorre Sturlason: Olav Trygvasons saga, avsnitt 15, 43-44. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 343. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 454. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 77.