Kong Knud II Svendson den Hellige av Danmark (omkr. 1043 - 1086)
Kong Knud II Svendson den Hellige av
Danmark. Født omkring 1043. Død 10.07.1086 på Fyn.
Han var sønn av Kong
Svend II Estridson av Danmark. Født omkring 1018. Død
29.04.1076.
Knud giftet seg etter 1080 med Edele
av Flandern. Født omkring 1065. Død 1115. De hadde barna:
1. Greve Karl I Knudson den Danske av
Flandern. Født omkring 1082. Død 1127.
2. Prinsesse Cecilia Knudsdatter av Danmark. Født omkring 1085.
3. Prinsesse Ingegerd Knudsdatter av Danmark. Født omkring 1086
i Roskilde.
Knud var Konge av Danmark 1080 - 1086.
Knud var sin fars nestseldste sønn. Han var i 1069 og 1075 en
av anførerne på tog til England.
Harald Héns tidlige og uventede
død i 1080 ga broren Knud, som hadde blitt vraket av folket i
1074, en ny sjanse. Det nevnes ikke noe om et nytt Isøremøte
eller om valg på landstingene. Antagelig har Knud vent hjem omgående
og har sikret seg tronen i kraft av den makt en kampvant hird ga ham.
Han gjorde meget for kirken og stiftet
bl. a. et domskapitel ved Lunds Domkirke. Han var meget religiøs,
men voldsom ved gjennomførelsen av sine planer. Han hadde mange
motstandere, under hele hans regjeringstid var det uro i befolkningen.
Knud ble etter hvert mer og mer upopulær.
Ettertidens kilder gir forskjellige tiltak skylden for dette som forsøket
på å innføre tiende, forhøyde skatter og inndragelse
av almindelige rettigheter. Men avgjørende var nok hans krav
om leidang, dvs. at han gjorde bruk av sin kongelige rett til å
kommandere bøndene ut som soldater, en tidlig form for verneplikt.
Disse leidangsfolk fikk ingen lønn ut over sold, og skulle selv
holde seg med kost, samtidig som arbeidet hjemme med jorden ble forsømt.
Så alt i alt var det en upopulær beslutning av Knud da han
bød til leidang for å innta England i 1085.
Samtidig ble kong Knud selv forsinket av en mulig trussel i Slesvig,
og kom derfor for sent frem til Limfjorden, hvor ledingsflåden
skulle ha vært klar. Mange hadde allerede reist hjem, og en stor
del av folkene var utilfredse med at kongen ikke hadde møtt opp.
Kong Knud ville straffe de som hadde uteblitt med bøter, noe
som fikk de ellers så besindige jyder til å gjøre
opprør. Knud måtte flykte, først til Slesvig, så
til Fyn hvor han søkte tilflukt i Sankt Albani Kirke. Her ble
Knud, hans hirdmenn og en munk drept 10.07.1086.
Umiddelbart etter Knuds død,
begynte arbeidet med å få ham helgenkåret. Først
ble det lest tegn i sol og måne, blandt annet ved å føre
ild over den dreptes ben. Det skulle være et tegn på hellighet
om ilden sluknet raskt i stedet for å antenne. Dessuten tolket
man en etterfølgende dårlig vekst for landbruket som et
tegn på Guds utilfredshet med drapet.
Knuds bror, den senere Erik II Ejegod, fikk, blandt annet ved et personlig
besøk hos pave Urban II, kåret kong Knud som helgen. Og
i 1101 ble Knud II den Helliges lik flyttet fra sin enkle begravningsplass
til et gyldent helgenskrin som ble anbrakt på alteret i Sankt
Knuds kirke i Odense.
Helgenkåringen av Knud II var imidlertid ikke uten politiske undertoner.
Med denne handling sendte paven et tydeligt signal til den tyske keiser,
som han var i stadig klammeri med. Og den åpnet mer opp for muligheten
til å få et selvstendig nordiskt erkebispesete.
1)
1).
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), Bind 3 (1969). Erich Brandenburg:
Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. C.M. Munthe: Norske
slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345. Mogens Bugge: Våre
forfedre, nr. 1175. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens
forfedre, side 37, 40, 45.
|