Tolleif Thomsen

Printer Friendly

Tolleif Thomsen Saga

Fattiggutten som ble stormann.

Tolleif var en husmannsgutt født på gården Røen i Uggdals sogn på Tysnes, Sunnhordaland i 1779 av fattige, men gudfryktige foreldre. Han var sønn av Tomas Tolleivsen og Inga Torsteinsdatter. I særdeleshet skulle moren ha vært en varmhjertet kristensjel. Slekten Thomasen er opprinnelig fra Jondal i Hardanger. Som en stor del av den foretagsomme ungdom blant kystbefolkningen kom han tidlig til sjøss. Hvor han reiste har jeg ikke greie på, ventelig etter datidens handelsforhold på vesteuropeiske og Østersjø-havner.

I prisonen

I krigens tid 1807 - 1814 ble det skipet han reiste med tatt av et engelsk krigsskip og sammen med de andre ombord ble han ført til England, for å råtne i de beryktede prisenskip, med bedervede og små rasjoner, brutal behandling, og pakket som sild i en tønne, urenslighet og utøy, en usseldom uten like. Da det engang ble protestert i det engelske parlament mot krigsfangenes behandling, stod en statsmann opp og svarte: "De er våre fiender, tatt i krig, hvorfor skal vi bekymre oss om hva det blir av dem". Blant fangene var det en del skipskapteiner. Disse tok seg av sine ulykkesbrødre, og begynte en navigasjonsskole for dem som ville. Skolemateriellet var ytterst dårlig. Men med flid og godvilje ble meget utrettet og her fikk visstnok mang en unggutt begynnelsesgrunnlaget til et senere kapteinpatent og selvstendig karriere.

To og et halvt år

Tolleif var en av dem. Etter å ha holdt dette livet ut i 2 ½ år ble det da England var i den ytterste nød for sjøfolk, gjort tilbud til en del norske fanger, at om de ville reise med engelske skip til Island etter fårekjøtt og ull, skulle de få friheten etter tilbakekomsten. De trodde ikke så meget på løftene, men det var en anledning til å komme ut av elendigheten for en tid. Hvor mange som blev med vites ikke. Men Tolleif og en gutt ved navn Hans Helland var blant dem.

Gjorde mytteri

Island hørte jo til Norge og Danmark, men lå som et ubeskyttet land der ute i Nord-Atlanteren og ble ofte besøkt under krigen av engelske handelsskip. Etter å ha vært på Island og lastet, ble de på tilbaketuren til England drevet av en nordvestlig storm opp mot Norge. Nordmennene om bord som hadde gått og planlagt et kupp, passet på tilfellet og overmannet engelskmennene og stengte dem inne og satte kursen til Norge. Utenfor norskekysten blev de observert og forfulgt av et engelsk krigsskip. Men det lyktes dem å seile unna og smette inn mellom holmer og skjær. De ankom Bergen med skipet.

Kjøpte slupp

Denne hendelsen ovenfor ble regnet som en krigsdåd og Tolleif som var skipper, fikk sin del av lasten. For pengene Tolleif fikk for lasten kjøpte han et kystfartøy, kildene sier det var en slupp som han benyttet til fiske, salting og fiskehandel på Østersjøen, og tok kornvarer og kolonialvarer tilbake og tjente visst godt på sine reiser. I 1816 betalte han en sølvskatt på hele 27 daler som jaktefører og jakteeier. Det var ikke mange som betalte mer på Tysnes. Han bodde da på Røen, og viktigste næringa hans var nok sildehandel og sildeføring. Den 29 juni 1819 tok han borgerskap som skipper i Bergen. Husstanden bodde i Røen frem til 1822, då de flyttet til plassen Kroken. Medfangen Hans Helland fikk borgerskap i Bergen og ble kjøpmann. (NB! Det er her trolig snakk om Amund Helland som fikk borgerskap i Bergen i 1815 og som senere også var fadder til Tolleif’s første barn.)

Sjømann og fisker

Skipskaptein Tolleif Thomsen kjøpte i 1818 et "Strand eller Grund-Stykke" i Kroken under Sunda, Tysnes av Jon Sunda, der han satte opp ei saltebu. Stykket ble merket opp med kors, men ikke matrikulert. I 1821 fikk han så bygselseddel på hele plassen, for en avgift av 2 daler i året. Muren kalles det stedet sjøbua til Tolleif Thomsen sto, omkring 100 meter nord for nausta i Kroken, i dag på bnr. 1. sin eiendom. Hele "Stykke" var vel på omkring 1 mål. Trolig var Tolleif Thomsen haugianer, som faren og broren i Røen. En skal likevel ikke forundre seg når han i 1821 måtte betale for ulovlig brennevinssalg. For koplingen avholdssak /kristelig liv var ennå ikke en selvsagt ting. Tolleif drev med notabruk, sildeføring og sildesalting. I 1827 ble han stevnet av Mads Eriksen, Eide i Hardanger, for 5 daler han hadde fått for "Jagte-Fragt sidstleden Vinter paa Silde-fisket". Mads ville også ha 2 daler for 4 dagers ventetid han hadde hatt "ved at bie efter (vente på) Fragten" . To år senere ble samme skipper Tolleif Thomsen stevnet til å betale erstatning for en skade han hadde gjort med sitt notabruk på en sildelås i "Haatvigen", som tilhørte noen karer i Austevoll (Skår og Bekkarvikjo). Da Tolleif første gang benyttet utkastenota - altså for å tømme sitt eget "steng" - ble de andre karenes not skadet. Og da han andre gang tok ut sild, ble den helt ødelagt, så det andre notalaget mistet all silda si "undtagen nogle faa Tusende". Enden på visa ble at Tolleif måtte ut med 315 daler i erstatning til karene fra Austevoll.

Hans Nielsen Hauge

Nå vil jeg gjøre en liten avstikker og skrive litt om tiden. Skipet de var på da det ble kapret og ført til England, var en jakt som tilhørte den kjendte vekkelsespredikant Hans Nielsen Hauge. Denne mannen var ikke bare predikant. Han var også en foretagsom og driftig persen, hvor han på sine vandringer traff ungdom med tiltak, hjalp dem til rette, stundom med gode råd eller satte dem i forbindelse med venner som kunne hjelpe dem i veg til dels med penger så de kunne sette noe i gang for seg selv.

Verdslige prester

For å forstå denne mannens virksomhet må man prøve å dømme tiden han levde i. Det norske folk lå, i sær i det siste århundrede av foreningen med Danmark, i dvale. De var mer og mer blitt vant med disse danske og halvtyske embetsslekter. Med en del hederlige unntagelser var prestestanden, som stod almuen nærmest, mildest talt ytterst verdslig og likegyldig for den åndelige velferd for sine sognebarn. Som embetsmenn skjøtte de sine plikter, men som sjelesørgere ikke. En vantro ånd hadde også på mange måter funnet vegen også blant folket.

Vekkelse

Hauges forkynnelse falt ned som en bombe blant folk. Sjeler ble vekt opp av syndesøvn og kom til troen på en levende frelser, og der hvor det ble oppvekkelse av hjertet, ble de også vekte på mange andre områder. Ikke rart at embetsstanden tok til frykten og grep til våpen. De så monopolet gli ut av sine hender. En våknet bondestand var det siste de ønsket, og så begynte spotten og forfølgelsen.

Prestens drikkevise

Presten Claus Frimanns angrep på Hauges huuspostille for dens dårlige og oppstyltede stil og meget annet de fant usmakelig. Han måtte fåes vekk, ryddet av vegen, og dette lykktes de med til slutt, ikke på grunn av læren, men fordi han som legmann ikke hadde lov til å preike (monopolet). At han i de tunge krigens år kunne koke salt for å hindre silden fra å råtne, og at han fikk almennyttige foretagende i gang, hjalp ikke. Frimanns og andres drikkeviser forteller oss om ånden i deres lystige lag. Gamalske ord ble ikke aktet eller tenkt på. Ap. 5 v 33-41, men ilden som var tent, lot seg ikke slukke og snart finner vi Hauges venner som foregangsmenn og bærende krefter landet over, og senere på stortingsbenken. Så var det å beskylde dem for at de brukte religionen som skalkeskjul for å fremme egen-nyttige hensikter. Den kongelige øvrighet fryktet enhver frisindet ytring, og så var striden i full gang. Hva Hauges virsomhet har utrettet og fremdeles gjør for det norske folk, vil kun evigheten åpenbare. Han var en ropende røst i fiskerens stue nede ved stranden og bondens hytte høyt oppe i de ensomme fjelldaler, bebudende at en ny tid var på vei innenfor mangfoldige områder.

Impulser fra Hauge

I en slik gjærende tid var det Tolleifs livsvirke falt. Hvilke impulser Hauges forkynnelser har hatt på ham, kan jeg ikke si, men han var en trofast venn av Hauge og hans venner i all sin tid og en mann som ved selvstudium ble i besittelse av en for sin tid nokså omfattende samling kunnskaper, og han hadde drevet det til gode affærer og tjent penger på det, fattiggutten fra Tysnes, slik at han i 1831 kunne kjøpe den gamle handelsplass i Engesund, Fitjar. Han fikk løyve på drifta året etter.

Krambua på Engesund

En sådan handelsplass var i de dager et helt etablissement. Foruten butikk-handelen som bestod av en del bomulltøyer, sirup, kaffe, gryn, etc. så var det også en stor balle tobakk innsydd i sivmatte. Av denne vev kunne man så efterhvert selge av bladene. Bakeri fulgte også med, da det av fiskerne ble kjøpt meget skipsbrød som proviant. Dernest fulgte også brenne-vinshandel. På enden av samme disk som det ble levert brød og andre nødvendighetsartikler stod flere ølkrus og et peglemål, og når fiskeren kom inn, var det som oftest for å få seg et krus øl eller en pegl brennevin. Dette ble som oftest drukket av målet eller kruset og satt fra seg til neste mann.

På pakkboden og i bondestuen

Nede på pakkboden var det kornvarer, tjære, salt, erter, kornvarer, taugverk, hamp og hamptråd for sildegarn. Det var også på disse handelsplasser hotell-forretning og den uunværlige såkalte bondestue. Dette var et stort rom eller hus innrettet med sengesteder hvor reisende kunne få seg et billig herberge. Disse stuer var påbudt ved lov, og taksten var i de dager 2 skilling for en seng for natten og 4 skilling for et mål mat. Latterlig billig synest det nå. Men pengene hadde større verdi på den tiden, og rettene var simple. Men de fleste av den reisende almue hadde sine nisteskrin med seg. De ferdedes i båter langs kysten. Dette var jo før det ble almenn dampskipsfart på vestlandet. Handelstedet Engesund

Tingstue og sildesalting

På stedet var det også en tingstue hvor øvrigheten med sorenskriven i forsetet holdt ting, hvor saker ble pådømt, skatter betalt og/eller distriktets sivile affærer ble avtjent. Dessuten drev i almindelighet handelsmannen med fiskehandel og sildesaltning. Dertil hørte også et fartøy for å frakte varer fra og til byen. Så et slikt sted var en innviklet bedrift.

Lurte jøde i København og ble lurt selv

Nå en episode fra Tolleifs sjømannsliv. Den gir et glimt inn i tidsånden. Engang kom han fra Bergen med sildelast på tur til København. I hard strøm og tåke støtte sluppen på et skjær ved Agøyno i Selbjørnsfjorden. Nå var gode råd dyre. Han fikk budsendt fiskerbefolkningen som kom med staver og små båter og i en fart fikk han sildetønnene losset ut av farvannet så han i fjære sjø kom til hullet i baugen. Dette ble så satt i stand og for sikkerhets skyld ble en oksehud spikret over hullet. Ved flo fikk han fartøyet av grunnen, og silden ble lastet om bord igjen, og kursen satt for København. Ankommet dit solgte han både skip og last til en jøde. Om skaden i baugen ble det intet sagt. Det var jo en kristenplikt å lure dem. Jøde og snyteri var jo et begrep. Som betaling mottak han foruten en pengesum, også et stort parti varer. Dette fraktet han hjemover med et nordgående skip. Ved ankomst til Bergen fant han ut at jøden hadde jukset ham realt på varene. Lønn som fortjent, mente Tolleif. Hvem kan hamle opp med en jøde i handelsaffærer?

Kystens mest driftige notbas

Etter å ha overtatt Engesund ble det slutt med de lange reisene. Men nå begynte han et stort notbruk og var kjent som en av kystens mest driftige notbaser. Og etter tradisjonen hadde han den største sildenot i distriktet. En slik notbedrift var en nokså kostbar affære. I redskapene lå en formue. sesongene var vekslende, et godt år og stor fortjeneste, så dårlige år med tap og utlegg. Her er et eksempel: I to år hadde han intet fått, bare hatt tap. Da han om høsten tredje året, reiste inn til Bergen etter varer til handelsplassen, hos hans gamle venn og krigskamerat Hans Helland, som han handlet hos, syntes Hans at han ikke tok inn så stor ladning som vanlig, og spurte Tolleif om han ikke skulle ut med noten i vinter. Tolleif svarte at han ikke burde gå til full utrustning i år, for går det galt, er det fallitt for meg. Men blir det godt fiske, kan jeg få noen mann med meg og en av de små nøtene og gå ut senere og se hva som kan gjøres. Helland mente at han skulle ruste ut som vanlig med fullt utstyr. Jeg skal ikke sende deg regning før du har fått fangst. En gang slår det vel til. Så lenge jeg har noe å selge, står det til din rådighet. Tolleif takket for vennetjenesten og kjøpte varer som tilsvarte full utrustning.

Storkastet ved Espevær

Fisken kom sent det året, og det ble langt ut på sesongen før det kom innsig av sild. En dag som de lå og voktet på at den skulle komme, la Tolleif merke til at silden seg sakte inn i vågen. Jeg tror det var ved Espevær. Hvalen gikk langt ute, og sjøfuglene som alltid følger sildestimen syntes nokså rolig. Tolleif som lå ute på bukten i en liten båt med en mann til å ro for seg, passet aspektene, kjente på loddet at silden kom inn, men at den gikk dypt. En annen notbas som også lå og ventet på å få kaste, spurte hva han loddet etter. " Å, det er nå alltid hendig å vite hvor dypt det er", ble svaret. At han kjendte sildetyngden på loddet, var ikke alminnelig kjent i den tid, omtrent 1847. Ellers så man etter silden når den kom inn, og da kom den i almindelighet opp til overflaten, så sjøen syntes som en kokende gryte og sjøfuglene som en hvit sky, skrikende og vrimlende dukket de ned etter det rike bytte, og hvalen utenfor, satte som en kjempemessig dreiver mot land.

Avtalt signal

Det var lite av dette denne dag. Men han var sikker på at silden gikk inn da tyngden mot loddesnøret var stort, etter å ha overbevist seg om at det var på tide å kaste, rodde han bort til sin notbåt og hvisket noen ord i øret på mannen som førte den, hvorpå han rodde ut på bukten igjen. Den andre notbasen begynte å fatte mistanke, men da han ingen sildemerker så som ville lønne seg å vete noten for, rodde han bort til Tolleif og begynte å spørre ham ut om utsikten for fangst for dagen. De var tilsynelatende små og til sist sa Tolleif; Jeg tror jeg vil ta meg en liten middagslur - og gav mannen som rodde et vink om at han kunne ro til lands. Han reiste seg opp i båten og tok av seg genseren. Det var det avtalte signalet til notbåten hans, og så han la seg i bakskotten i båten. Imens for notbåten, drevet av åtte kraftige armer, så fossen sto om baugen over vågen. Den store noten rullet over rekka og i sjøen. Den andre notbasen som så han var overlistet og intet hadde ant, skrek nå til sine folk: Kast, kast, som de også i forfjamselsen gjorde. Men da ble Tolleif harm over den andres forsøk på å gjøre fortred og krangle seg til part i fangsten, og sa til han i utvetydige ordelag om hans ulovlige fremgangsmåte. Først hadde han ingenting visst om silde-tyngden. Ikke hadde han hatt fast tau i land som var påbudt for et lovlig kast, så hadde han kastet innenfor Tolleif etter at Tolleifs not var langt i forveien.

Munnhuggeri og oppsyn

Etter noe munnhuggeri tok den andre sin not opp igjen da han visste at han hadde forbrutt seg, og kunne få en rettsprosess på nakken om han kom i vegen for Tolleifs not og hindret hans fangst. I de senere år hadde det blitt regjeringsoppsyn på fiskeværene, og for skikkelige folk var det et stort gode. Gamle fiskere haddde fortalt om at, føre de fikk oppsynet var det ofte skamløse tyverier av fangst og fiskegarn. Oppsynet bestod i et marinefartøy, kommandert av en sjøoffiser med myndighet til å dømme i slike retter som oppstod blant fiskeralmuen, samt at garnbrukerne ikke hadde lov til å sette og se til sine garn om natten. Dette gjorde omtrent ende på all stjeling, da alt fiske måtte foregå i dagslys. Oppsynsskipet fulgte med fiskerflåten fra en fiskeplass til en annen.

6.000 tønner sild

Tolleif fant snart ut at han her hadde gjort en storfangst, en av de største sildefangstene i manns minne, en fangst på omkring 6.000 tønner vårsild. Folk regnet faktisk år og begivenheter etter denne våren da han gjorde den store sildefangsten. Hvilken pris han fikk, vet jeg ikke, men han kom hjem med 6.000 spesidaler i lommen om våren. Nå kunne han betale alle regninger og sette seg i stand igjen. Året etter satte han opp et stort sjøhus og en pakkbod som stod i Engesund i mange år. Det ble senere av hans ettermann Ole Anda solgt for 2.000 spesidaler, nedrevet og flyttet til Bergen. Det må altså ha vært et gediget hus.

Strid om fisketiende

Da han kom hjem fra fisket skulle han som det den gang var lov, betale sognepresten fisketidende (skatt). En lov som var en urimelig byrde for kystbefolkningen. Så det meningsløse i at presten uten minste utlegg skulle ha tiendedelen, mens fiskeren måtte bære alle tap og utlegg. Denne hatefulle byrde hadde fostret et bedrageri fra fiskernes side, med falske oppgaver over hvor de kunne kjøpe fartøyene, som skulle føre bakover hvem de hadde kjøpt av, og de solgte sine laster under fingerte navn og oppgavene som kom inn om varene, var det umulig å finne ut av. Allikevel var det anselige summer som i gode fiskeår fant vei til kystprestens lommer.

300 til presten

Tolleif stakk 300 spesidaler i lommen en dag, og gikk til presten med dem og la dem på bordet og sa det var tienden. Presten for opp og sa: "De har jo fisket storartet i år, har jeg hørt." Ja, jeg har så, var svaret. Etter oppgavene skal jeg ha det dobbelte i tiende sa presten. Visstnok, mente Tolleif, men det er alt du får av meg i år. Hvorpå presten sa at: Loven tilsier meg rett til det hele. Ja, jeg vet det, ble det svart. Men kan du inndrive dem med loven, så gjerne for meg. Vil du ha det jeg byr deg nå, er det her. Det blir ikke betalt godvillig mer. Nå har jeg fisket med tap i to år. Og nå når det slo til, skal du dele uten minste utlegg. Det er en urettferdig lov. Jeg går ikke bakveier, men byr deg hva som er rimelig.

Stridige og steile karer

Presten tok pengene uten et ord. Presten var den senere bekjente Claus Frimann Dåe, sogneprest til Stord, Fitjar og Valestrand. Senere stiftsprost og stortingsmann. En fremstående og mer enn alminnelig dyktig mann, men en som sto på sin verdighet. Han og Tolleif var gode venner og respekterte hverandre. Men de var begge stridige og steile. Og de gikk for det meste av veien for hverandre, så de kom sjelden i sammenstøt, men når anledningen var der, gav de hverandre et vennskapelig eselspark.

Auksjonen i Engesund

Her er et eksempel: Etter at Tolleif hadde kommet seg til rette i Engesund, satte han opp en mer tidsmessig hovedbygning. Det er den samme som står der ennå. Og da han hadde fått alt i orden, holdt han auksjon over det gamle materiale. Det innbefattet også en hel del vinduer. Ettersom Fitjar er en forholdsvis skogfattig bygd, benyttet befolkningen seg av anledningen til å få kjøpt billig husmateriale, spesielt gikk de gamle vinduene hurtig under hammeren. Flere hadde satt opp stuehus med loft som benevntes med det flotte navnet glasstove, i motsetning til de gamle røykstuer med ljore i taket. Nå var det anledning til å få lys inn i huset, og den ble benyttet. Dundrende preike over utskeielsene Da presten hørte om dette da han kom til Fitjar, holdt han en dundrende preken over tidens forfengelighet og utskeielser. Det var ikke godt nok for bonden å bo i en god røykestue som hans foreldre alltid hadde gjort. Nå måtte man ha glasstuer, med ironi på benevnelsen, og så kjøpte man gammelt skrap som andre ikke ville benytte. Folket ble helt betuttet over sin gjerning, og Tolleif lo. Han synes at det var bra at presten hadde fått et tema å preike over. Det var jo ham som skulle ha sparket, fordi det var han som hadde solgt det gamle skrammelet, men imens ble det lys i de mørke stuer.

Notbøting og sauer

Om sommeren var det alltid flere menn i arbeid med å holde det store bruket i orden. Notbøting som det kaltes, var et innviklet arbeid. Det tok ukevis å fare over de store nøter på flere hundrede favners lengde, og lappe hull i maskene. Så var det heller ikke så få husmanns- plasser der på øya og småøyene som hørte til eiendommen. Der hadde han en del sauer. De var aldri i hus og nesten ville. Skulle man klippe dem eller ha dem til slakt, var det til å gå manngard: å få dem inn i en bergkløft eller jage dem på sjøen for så å fange dem inn. Ikke så få hadde arbeid nede på sjøhuset med sildesaltingen og annen tilberedning av fiskevarer. Dernest ble det drevet adskillig hjemmefiske i sommermånedene. Denne bedrift hadde Tolleif i mange år, helt til aldren tvang ham å overlate den til den eldste sønnen Tomas, og da han ikke var stillingen voksen, solgte han handelsstedet til Ole Anda fra Jæren for 3200 spesidaler. Tolleif hadde da vært enkemann i mange år og var selv over 82 år gammel. Han tok da unna husrom og en del privilegier for seg selv og han hadde en yngre ugift niese som styrte huset for ham.

Monopolets dager forbi

Hans barn hadde alle fått egne hjem, men ingen syntes å ha i besittelse den dyktighet som trengtes for å overta bedriften. En annen faktor hadde også gjort seg gjeldende. Alle de gamle handelsprivilegier var opphevet, og dampskipene overtok all fjordtrafikk og ledet trafikken til mer bekvemmelige steder, der hvor det sprang opp konkurrerende handelsplasser. Monopolets dager var forbi, og den nye æra med sin jernharde konkurranse inntrådte.

Ensomme år

Tolleifs siste år ble nokså ensomme. De nye eiere var svært hyggelige og forstandige folk å omgås med. Men da ingen av hans egne var i nærheten, ble han mer og mer innesluttet. En tilbøyelighet han alltid hadde hatt. Da han i 1864 ble syk, ble det sendt bud etter den nest yngste sønn, Taulerius, som bodde lengst borte. Da han kom, så han snart at det ikke var langt igjen med den gamle. Livsvandringen var snart slutt. Men da han helst ønsket å være alene uten at noen var i samme rom, var alltid tilsynet i et annet værelse. En aften gløttet sønnen på døren. Han så at den gamle sprette sine hender på sengeteppet, som om han målte på noe, mens han gjentok om og om igjen. "Lengden var tolv tusen stadier og bredden tolv tusen stadier. (Åpenb. 21 v.16.)". Sønnen lukket da døren. Og da man om litt så igjen, var den gamle flyttet til det sted hvis byggmester og grunnlegger er Gud. Han var da nesten 86 år gammel. Nettoeiet i boet hans var på hele 2913 spesidaler.

Spennende tidsalder

Således endte et virksomt og interessant liv. Det faldt i en beveget tid, da Europa skalv i sine grunnvoller. Kongedømmer falt og omskiftes. Republikker reistes opp på ruinene av det gamle, og kjempen på denne side av Atlanterhavet ble født. Det meste av det som er skrevet ovenfor er fra fortellingen til Tolleifs sønnesønn, ispedt med en del opplysninger fra bygdebøker etc. Sønnesønnen skriver videre; Jeg har prøvd å skildre den gamle sjømann og fisker slik som hans sønn og andre har fortalt meg om ham. Han hadde samme lyter og feil og aspirasjoner som er felles for alle av Adams ætt. Til å sette en helgenglorie på ham, ville være urett. Den var der ikke. I min barndom lå det oppe på loftet et stort Dannebrogs flagg, i feltet øverst oppe nærmest stangen var det innfelt den norske løve med Hellebarden. Det er så vidt jeg husker Norgeshistorien, det norske flagg fra 1814-1824, da de fikk det nåværende. Det var gammelt, tynnslitt med frynsete kanter. I mange hager og havner vaiet det og under gaffelen på Tolleifs skute, og viste verden at det frie norges sønner igjen trådte på sitt eget dekk og at deres drager ikke som fordum bragte frykt og redsel der de for, men i fredelige handelsferder bringte landet skatter fra vidt omkring i verden. Folket kom som dikteren sier Heimatt igjen. Om det ikke var så meget landet maktet i krigsårene var det ikke så lite den enkelte utførte. Må de gamles minne leve: Jeg elsket bølgen der frihet gror, de dype dale hvor freden gror. De lier fagre og gyllne akre - på odels jord. Dog mest jeg ønsker det folkeferd som har sitt hjem mellom fjell og skjær, Hvor unge hedrer de gamle fedre som bygde der. Mc. Grath, Minnesota i april 1934 Tolleif George Thomsen. 1)

1) Tolleif George Thomsen: "Tolleif Thomsen Saga" fra Saga from Western Norway. Avsnittet Sjømann og fisker er lagt til historien fra bygdebøker.