Til Grafisk Anetavle

Tostig Godwinson, Jarl av Northcumberland ( - 1066)

Tostig Godwinson. Død 25.09.1066 ved Stanford Bro. Han var sønn av Jarlen, Godwine Ulvnadson. Død 15.04.1053. og Gyda Torkildsdatter. Død etter 1067.

Tostig giftet seg i september 1051 med Grevinne Judith av Flandern. Født mellom 1028 og 1033. Død 05.03.1094.De hadde sønnen:

1. Skule Tosteson Kongsfostre. Født omkring 1052.

Tostig (Toste) ble i 1055 utnevnt til jarl av Northcumberland av kong Edvard, the Confessor. I 1061 reiste han med Judith som pilgrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven. Som jarl gjorde han seg forhatt ved sin hensynsløshet og ble 01.11.1065 fordrevet av folket. Han flyktet med kone og barn til sin svoger Baldiun V i Flandern. Hans bror, Harald, og kong Edvard forsøkte forgjeves å få ham gjeninnsatt. Tostigfattet derfor hat til sin bror og søkte etter Edvards tronbestigning i 1066 å sette opp Wilhelm av Normandie og Sven Estridson i Danmark mot Harald. Dette mislyktes, men han fikk hjelp av Harald Hardråde i Norge som dro med en flåte til England, men begge falt ved Stanford bro.

Fra Snorre Sturlason: Olav den helliges saga:
«152. ... Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen døde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Tostigjarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode (Edward Confessor), Englands konge.»

Fra Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga:
«77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudineson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5. januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Tostigvar satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkammerne til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: «Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England.» Kort etter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham. Da Tostigjarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. «Jeg vil,» sa han, «at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det» - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.»

«78. Da Harald merket at hans bror Tostigville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Tostigvar en klok mann og en gjev mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Tostighærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Tostigjarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flæmingeland (Flandern) og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Tostigjarl. Jarlen ba kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham å være hos seg, og sa han skulle få et slikt jarledømme i Danmark at han kunne være en gjev høvding der. Jarlen sa da: «Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får noen hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror.» Kongen svarte: «Så mye mindre mann er jeg enn min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Daneveldet mot nordmennene. Gamle Knut fikk Dane-riket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det en tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde.» Da sa jarlen: «Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjev en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge.» Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.»

«79. Nå vendte Tostigferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra det han fór fra England; han ba kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England. Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England og herje når de hadde en engelsk høvding over seg. «Folk sier det,» sa han, «at disse engelskmennene er ikke altfor mye å lite på.» Jarlen svarte: «Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Hordaknut, slik som de med ed hadde lovt hverandre.» Kongen svarte: «Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det?» Jarlen sier: «Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg?» Kongen svarte: «Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine.» Da sa jarlen: «Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der ga ham hjelp, og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket sto imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært fødd noen slik hærmann som du i Nordlandene; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England vil du ikke ha når det ligger åpent for deg.» Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning. Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, at én av dem var bedre enn to av de beste hos Harald. ...»

«86. Tostigjarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Tostigjarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Tostigjarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudineson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.» 1)

1). Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, avsnitt 152. Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-79, 86-92. Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 836. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.