Til Grafisk Anetavle

Keiser Karl II le Chauve av Frankrike (823 - 877)

Keiser Karl II le Chauve av Frankrike. Født 13.06.823. Død 06.10.877. Han var Tysk-romersk keiser og sønn av Keiser Ludvig I le Pieux av Franken. Født ...08.778. Død 20.06.840, og Dronning Judith av Bayern. Død 19.04.843 i Tours.

Keiser Karl II giftet seg 19.12.842 med Dronning Irmentrud av Orleans. Død 06.10.869. De hadde barna:

1. Judith av Vest-Franken. Født 843.
2. Kong Ludvig II le Bègue av Frankrike. Født 01.11.846. Død 19.04.879.

Karl «den Skallede» var konge av Frankrike 843 - 877 og tysk-romersk keiser 875 - 877.

Keiser Ludvig I's første hustru døde i 818 og han giftet seg om igjen. Den nye dronningen, Judith, som var berømt for sin store skjønnhet, sto høyt over sin mann både når det gjaldt begavelse og viljestyrke, og Ludvig ble snart bare en kasteball i hennes hender. Den ærgjerrige dronningen satte alt inn på å skaffe sin og keiserens sønn Karl - som er kjent i historien som Karl «den Skallede» - så stor makt som mulig. Hun oppnådde å få drevet igjennom at han allerede i barneårene fikk seg tildelt en betydelig del av riket som len, og det gikk rykter om at Karl også var utsett til å bære keiserkronen etter sin far.

Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar.

I 835 fikk Karl flere besittelser og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.

Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig «den Tyske», bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.

Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.

Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.

Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten. Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjør, avgått ved døden.

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl «den Store»'s rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei. Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk. Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.

Karl regjerte dårlig og normannerne gjorde innfall i landet. Da Lothars tredje sønn døde i 875 dro Karl til Italia, hvor det lykkedes ham å bli kronet som keiser.

Han var gift annen gang 22.11.870 med Richardis, datter til greve Burvinus som døde etter 877. 1)

1). Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935. Allgemeine deutsche Biographie. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.