Til Grafisk Anetavle

Kong Erik VII Segersäll av Sverige (omkr. 995)

Kong Erik VII Segersäll av Sverige. Død omkring 995. Han var gift med Dronning Gunhild Mieczyslavsdatter av Polen. Død etter 1013. De hadde sønnen:

1. Kong Olof Skottkonung Erikson av Sverige. Død omkring 1021.

Erik var Konge av Sverige ca. 965 - 995.
Munsöslekten etterfulgte Lodbrokslekten som konger av Sverige fra 785 til 1056. Erik regnes som den første historiske kongen av et samlet Sverige. Slekten ble etterfulgt av Stenkilslekten.

Det foreligger ingen vitnesikre opplysninger om Eriks byrd. I islandsk litteratur berettes at han skulle være sønn til en kong Bjørn. Dette er imidlertid historiskt umulig, og man har i stedet antatt at han skulle være sønn til den Emund Erikson, som Adam av Bremen i sin krønika oppfører som svensk konge umiddelbart før Erik. Unektelig finnes det ikke noe som hindrer at Eriks far het Emund, en sønnesønn til Erik bar dette navn, eller at han som Erik hadde vært svensk konge. At navneskikken bland Eriks arvtagere er den samme som hos hans foretredere på tronen gjør det imidlertid sannsynlig at hans tronebestigelse ikke innebar et nytt dynasti.

Erik hadde seiersrike strider med sine fiender. Mest kjent er slaget ved Fyrisvallene, hvor han seiret over anfallende skånske vikinger. I allianse med slavere har han i henhold til en kilde bekjempet Danmark, at han også erobret landet og der mottok dåpen er omstridt. I de nordiske sagaene er Erik ofte omtalt, og hans historie overdrives kraftig. Det ovennevnte slaget ved Fyrisvallene skal han ifølge sagaene ha utkjempet mot sin brorsønn Styrbjørn og for seieren fått vie seg selv til Odin. Slaget skal ha funnet sted i 982.

Brorsønnen skulle tidligere ha flyktet til Danmark og blitt høvding i Jomsborg. Med hjelp av Harald Blåtann kunne han sette seg i spissen for en mektig hær og dra mot sin farbror. Styrbjørn falt i slaget ved Fyrisvallene. Etter seieren fikk Erik tilnavnet «Segersäll».

I henhold til sagaene skal Erik ha vært gift med Sigrid Storråde, men i virkeligheten var han gift med en slavisk prinsesse.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:
«28. Guttorm hertug satt oftest i Tønsberg og hadde styringen over hele Viken, når kongen ikke var til stede; han sto for landvernet der. Det var svært utsatt for vikinger der, og det var ufred oppe i Götaland hele tiden så lenge kong Eirik Emundson levde. Han døde da kong Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i ti år.»

«29. Etter Eirik var Bjørn, sønn hans, konge i Svitjod i femti år; han var far til Eirik den seiersæle og Olav, far til Styrbjørn. Guttorm hertug døde sottedød i Tønsberg; da ga kong Harald styringen over hele dette riket til sin sønn Guttorm, og satte ham til høvding der.» 1)

1). Svenskt Biografiskt Lexikon, Bind XIV (1953), side 245-248. Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), side 257, 264, 267. Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 28-29. Snorre Sturlason: Håkon jarls saga, avsnitt 6. Snorre Sturlason: Olav Trygvesons saga, avsnitt 5, 43. Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, avsnitt 72, 80. Svensk Uppslagsbok, Bind 8 (1931), «E. Segersäll». Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 170. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45, 73.