Kong Knud I den Mektige av Danmark (omkr. 1000 - 1035)

Kong Knud I den Mektige av Danmark. Født omkring 1000. Død 12.11.1035 i Shaftesbury. Han var sønn av Kong Svend I Haraldson Tjugeskjegg av Danmark. Født omkring 960. Død 03.02.1014 i Gainsborough, og Dronning Gunhild Mieczyslavsdatter av Polen. Død etter 1013.

Konge av Danmark 1018 - 1035.
Konge av England 1014 - 1035.
Konge av Norge 1028 - 1030.
Knud deltok tross sine unge år i sin fars, kong Svend, hærtog til England i 1013, og da Svend døde 03.02.1014, overtok Knud ledelsen av hæren og fortsatte kampen mot den fordrevne kong Æthelred, som nå hadde kommet tilbake, og dennes sønn Edmund Jernside. I begynnelsen måtte Knud rømme landet. Han dro til Danmark, hvor han krevde halv arv i riket av sin yngre bror Harald, som hadde blitt hyldet der. Harald avslo hans krav, men et uvennskap mellom brødrene oppsto ikke av denne grunn. I fellesskap foretok de et tokt til den slaviske kyst, hvorfra de hjemførte deres forviste mor, dronning Gunhild. Straks etter seilte Knud til England. Han hadde nå øket sin hær mens han var i Danmark, den norske jarl Erik Haakonson hadde gått inn i hans tjeneste, den svenske kongen Olav Skötkonung hadde ydet flåtehjelp. Thorkil den høye, som hadde brutt med kong Æthelred, hadde sluttet seg til ham med ni skib. I den følgende tid fant en lang rekke slag sted. Hans motstander, Æthelreds sønn Emund Jernside, ble etter farens død 23.04.1016 kåret til konge, men han døde 30.11.1016.

Knud ble engelsk konge i 1017. Han underla seg hele England og styrte både dette landet og Danmark med stor kraft. Han erobret også Norge og en del av vendernes land, slik at hans rike sies å ha vært det største noen nordisk konge har hersket over. Det var vikingenes største triumf.

Knud har reist seg et vakkert minnesmerke i de lovene han ga. En streng nordisk ånd har her seiret over den slapphet som hadde tatt overhånd i angelsaksisk strafferett og fullstendig hadde undergravet aktelsen for lov og rett i landet. Men Knuds berømte lovverk er ikke desto mindre gjennomsyret av humane prinsipper og utmerket seg blant annet ved at det gjør de forskjellige samfunnsklassene mer like for loven.

Knuds regjering var en fredelig og lykkelig tid for folket. Men den varte bare så alt for kort. Allerede i 1035 ble han revet bort, bare 40 år gammel, og da gikk det snart på samme måte med hans løst sammenføyde rike som med Aleksander «den Store»'s. Knuds sønner maktet ikke å forvalte arven etter sin store far og døde dessuten begge to ganske unge. Det skandinavisk-engelske samveldet falt fra hverandre, og i 1042 besteg Ethelreds sønn, Edvard, Englands trone.

Fra Snorre Sturlason: Magnus den godes saga:
«5. Kong Magnus fór om høsten helt øst til landsenden, og ble tatt til konge over hele landet, og hele landsfolket var glad over at Magnus var blitt konge. Samme høst døde kong Knut den mektige i England 13. november. Han ble jordet i Vincester. Da hadde han vært konge over Danmark i 27 år, og over både Danmark og England i 24 år, og dertil over Norge i 7 år. Da ble Knuts sønn Harald tatt til konge i England. Samme vinter døde Svein Alfivason i Danmark. ...» 1)

1). Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 366-367. Dansk Biografisk Leksikon, Bind 12 (1937), side 566-570. Snorre Sturlason: Olav Trygvesons saga, avsnitt 34. Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, mange avsnitt. Snorre Sturlason: Magnus den godes saga, avsnitt 5, 8, 17-22, 31, 37. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45.