Til Grafisk Anetavle

Hans Svaning (1503 - 1584)

Hans Svaning ble født i 1503 i Svaninge, Fyn, Danmark. Han døde 81 år gammel den 20 sep. 1584 i Ribe, Danmark. Han giftet seg den 30 sep. 1554 i Ribe med den 15 årige Marine Sørensdatter Stage. De hadde 15 barn (rekkefølgen usikker):

1. Frederik Hansen Svane, f. 7 mai 1557, Ribe d. 14 jan. 1587, Wittenberg, Sachsen.
2. Jacob Hansen Svane, f. 17 aug. 1558, Ribe, d. etter 1603, Lund, Skåne, Sverige.
3. Hans Hansen Svane, f. ca. 1660, d. 8 mai 1604, Ribe, g.m. 17 Okt. 1596, Maren Christensdatter Friis.
4. Dortohea Hansdatter Svaning, f. 2 mars 1561, Ribe, Danmark, g.m. Jens Laugesen.
5. Marine Hansdatter Svane, f. 21 feb. 1562, d. 29 juli 1578, g.m. 30 juni 1577, Anders Sørensen Vedel
6. Niels Hansen Svaning, d. 1592, Strasbourg, Bas Rhin, Frankrike.
7. Jens Hansen Svane, Død som landflyktig p.g.a. drap.
8. Abele Hansdatter Svane, f. ca. 1569, d. 1625, Helsingør, Frederiksborg
9. Anna Hansdatter Svane, f. 18 Okt. 1573, Ribe, d. 9 okt. 1637, Horsens, g.m. 1590, Hans Olsen Riber.
10. Søren Hansen Svaning, f. 1576, d. 18 sep. 1607, Ribe.
11. Karine Hansdatter Svaning, d. 1603, Nyborg, Svendborg Amt, g.m. Peder Aagesen, (1546-91)
12. Kirstine Hansdatter Svane, f. 27 juli 1595, Ribe.

Hans som var kongelig historieskriver var født i landbyen Svaninge i Fyn. Hans foreldre var bønder, men ved hjelp av en slektning, M. Jens Andersen, Kansler hos biskopen i Odense, fikk han hjelp til å studere. Han gikk i Københavns Skole, mens Christiern Thorkelsen Morsing var Rektor der (omkr. 1519). Etter at han hadde studert noen år ved Københavns Universitet kom Hans Svaning i 1529 til Wittenberg, hvor han tok magistergraden i 1533. Han må allerede her ha holdt på med historiske studier, ettersom Melanchthon et par år etter at han var kommet hjem, foreslo for Kong Christian III at Svaning skulle beskrive den danske reformasjonshistorie. For øvrig omtales det, at han med stor vennlighet tok seg av yngre danske studerende, som oppholdt seg i Wittenberg. Middene til sitt eget lange opphold der, har han kanskje fått av dette ved at inntekten av et prestekall i Fyn ble tillagt ham ved å sørge for at kallet ble tilbørlig betjent av en kapellan. Iallefall hadde han i 1532 fått et kongelig løfte på et sådant.

I 1539 fikk han stilling hos Professor i Retorik ved Københavns Universitet, men hadde denne stilling kun i to år, da han i 1541 ble lærer for den 7 årige tronfølger, Prins Frederik II. I 1548 fulgte han denne på hans hyldningsreise til Norge, og ved denne anledning fikk han Laurents Hansen til å oversette en del av de norske kongesagaer til dansk. Som lønn for sin lærergjerning fikk han "Kapitelspræbender" i Roskilde, Lund og Ribe. På sidstnevnte sted fikk han i 1547 dekanatet med løfte om det første ledige kannikedømme.

Da Prinsen var 18 år gammel, var hans læretid forbi, og Hans Svaning trakk seg nå tilbake til sitt "Prælatur" i Ribe, byen som ble hans fremtidige hjem, men dog ble han i 1553 utnevnt til «Danmarks Riges Historicus». Den gang var dog de historiske kilder ikke samlet i København, som de siden ble. De oppgaver Svaning fikk var å fortsette Saxos Historie inntil hans egen tid. For å få stoff til et slik verk, reiste han til forskjellige deler av landet og lette i klostrenes boksamlinger og arkiver. Snart ble imidlertid hans tid og flit tatt i bruk til andre litterære oppgaver, nærmest av politisk art, i det regeringen benyttet ham til å besvare et nærgående angrep på Danmark, som den avdøde svenske erkebiskop Johannes Magnus hadde kommet med i sitt (etter hans død utgivne) verk «Gothorum Sveonumqve historia».

Under den nordiske 7 års krig, ble Svaning benyttet på regeringens forlangende til å forfatte flere avhandlinger som motsvar til de svenske, og senere under lensstridighetene med kongens farbrødre, de slesvigske hertuger, måtte han låne regeringen sin øvede penn.

Disse verv forsinket Svaning i hans arbeide med Danmarks historie. Selv om det gikk tregt holdt han på til Frederik I's tid, men så fikk Anders Sørensen Vedel, som forøvrig var Svanings svigersønn, i 1578 ventebrev på det "Prælatur" i Ribe, som var historieskriverens lønn, og i februar 1579 fikk Svaning en befaling om å reise til kongen med det han hadde skrevet om Danmarks Historie, selv om det ikke var helt ferdig. Han skulle også ta med seg de dokumentene han hadde benyttet, og overrekke alt sammen til kansler Niels Kaas, «paa det fornævnte danske Historie med des større Frugt og Fuldkommenhed kunde forfærdiges og udgaa».

Verket ble nå overlevert til universitetets bedømmelse; men det kom ikke videre. Svaning var jo nå en gammel mann og savnet visstnok den energi som behøvdes for å legge siste hånd på verket.

I mange år tilhørte Svanings arbeide de håndskrifter som ble gjemt i universitetsbiblioteket og gikk fra den ene historieskriver til den andre. Huitfeldt har benyttet det i en større målestokk, og Meursius det samme. I 1658, da krigen raste mellom Danmark og Sverige, fant en eller annen, som ville Danmark ille, det formålsenligt (i Frankfurt) at utgi den del av Svanings verk som omhandlet kong Christian II's Historie. Denne Konge ble var nemlig beskrevet av Svaning med de sorteste farger, og det var vann på svenskenes mølle, og et slags forsvar for deres overfall på Danmark. For øvrigt inneholder samme historie maleriske trekk av Svanings egne opplevelser eller erindringer fra hans ungdom. Det meste av Svanings arbeide gikk dog tapt ved brannen i universitetsbiblioteket i 1728. 1)

1) Rørdam, Historieskrivn. i Danmark efter Reform. S. 68 ff.
Rørdam, Kbhvns Universitets Hist. 1537-1621 I, 566 ff.
Dansk Biografisk Leksikon, 1942.
Wegener: Historiske efterretninger om Anders Sørensen Vedel (1847)