Til
Grafisk Anetavle Marine
Sørensdatter Stage
(1539 - 1615) Marine
Sørensdatter Stage ble født i 1539 i Ribe, Danmark. Hun døde
den 4 juli 1615 i Ribe. Hun var datter av Søren
Jacobsen Stage og Anna
Sørensdatter Klyne. Marine giftet seg den 30 sep. 1554 i Ribe
med Hans Svaning.
De hadde 15 barn (rekkefølgen usikker):
1. Frederik Hansen Svane, f. 7 mai 1557,
Ribe d. 14 jan. 1587, Wittenberg, Sachsen.
2. Jacob Hansen Svane, f. 17 aug. 1558, Ribe, d. etter 1603, Lund, Skåne,
Sverige.
3. Hans Hansen Svane, f. ca. 1660, d. 8 mai 1604, Ribe, g.m. 17 Okt.
1596, Maren Christensdatter Friis.
4. Dortohea
Hansdatter Svaning, f. 2 mars 1561, Ribe, Danmark, g.m. Jens
Laugesen.
5. Marine
Hansdatter Svane, f. 21 feb. 1562, d. 29 juli 1578, g.m. 30 juni
1577, Anders Sørensen Vedel
6. Niels Hansen Svaning,
d. 1592, Strasbourg, Bas Rhin, Frankrike.
7. Jens Hansen Svane, Død som landflyktig p.g.a. drap.
8.
Abele Hansdatter Svane, f. ca. 1569, d. 1625, Helsingør, Frederiksborg
9. Anna
Hansdatter Svane, f. 18 Okt. 1573, Ribe, d. 9 okt. 1637,
Horsens, g.m. 1590, Hans Olsen Riber.
10.
Søren Hansen Svaning, f. 1576, d. 18 sep. 1607, Ribe.
11. Karine Hansdatter Svaning, d. 1603, Nyborg,
Svendborg Amt, g.m. Peder Aagesen, (1546-91)
12. Kirstine Hansdatter Svane, f. 27 juli 1595, Ribe.
Hans som var kongelig
historieskriver var født i landbyen Svaninge i Fyn. Hans foreldre var bønder,
men ved hjelp av en slektning, M. Jens Andersen, Kansler hos biskopen i Odense,
fikk han hjelp til å studere. Han gikk i Københavns Skole, mens Christiern
Thorkelsen Morsing var Rektor der (omkr. 1519). Etter at han hadde studert noen
år ved Københavns Universitet kom Hans Svaning i 1529 til Wittenberg,
hvor han tok magistergraden i 1533. Han må allerede her ha holdt på
med historiske studier, ettersom Melanchthon et par år etter at han var
kommet hjem, foreslo for Kong Christian III at Svaning skulle beskrive den danske
reformasjonshistorie. For øvrig omtales det, at han med stor vennlighet
tok seg av yngre danske studerende, som oppholdt seg i Wittenberg. Middene til
sitt eget lange opphold der, har han kanskje fått av dette ved at inntekten
av et prestekall i Fyn ble tillagt ham ved å sørge for at kallet
ble tilbørlig betjent av en kapellan. Iallefall hadde han i 1532 fått
et kongelig løfte på et sådant. I
1539 fikk han stilling hos Professor i Retorik ved Københavns Universitet,
men hadde denne stilling kun i to år, da han i 1541 ble lærer for
den 7 årige tronfølger, Prins Frederik II. I 1548 fulgte han denne
på hans hyldningsreise til Norge, og ved denne anledning fikk han Laurents
Hansen til å oversette en del av de norske kongesagaer til dansk. Som lønn
for sin lærergjerning fikk han "Kapitelspræbender" i Roskilde,
Lund og Ribe. På sidstnevnte sted fikk han i 1547 dekanatet med løfte
om det første ledige kannikedømme. Da
Prinsen var 18 år gammel, var hans læretid forbi, og Hans Svaning
trakk seg nå tilbake til sitt "Prælatur" i Ribe, byen som
ble hans fremtidige hjem, men dog ble han i 1553 utnevnt til «Danmarks Riges
Historicus». Den gang var dog de historiske kilder ikke samlet i København,
som de siden ble. De oppgaver Svaning fikk var å fortsette Saxos Historie
inntil hans egen tid. For å få stoff til et slik verk, reiste han
til forskjellige deler av landet og lette i klostrenes boksamlinger og arkiver.
Snart ble imidlertid hans tid og flit tatt i bruk til andre litterære oppgaver,
nærmest av politisk art, i det regeringen benyttet ham til å besvare
et nærgående angrep på Danmark, som den avdøde svenske
erkebiskop Johannes Magnus hadde kommet med i sitt (etter hans død utgivne)
verk «Gothorum Sveonumqve historia».
Under
den nordiske 7 års krig, ble Svaning benyttet på regeringens forlangende
til å forfatte flere avhandlinger som motsvar til de svenske, og senere
under lensstridighetene med kongens farbrødre, de slesvigske hertuger,
måtte han låne regeringen sin øvede penn. Disse
verv forsinket Svaning i hans arbeide med Danmarks historie. Selv om det gikk
tregt holdt han på til Frederik I's tid, men så fikk Anders Sørensen
Vedel, som forøvrig var Svanings svigersønn, i 1578 ventebrev på
det "Prælatur" i Ribe, som var historieskriverens lønn,
og i februar 1579 fikk Svaning en befaling om å reise til kongen med det
han hadde skrevet om Danmarks Historie, selv om det ikke var helt ferdig. Han
skulle også ta med seg de dokumentene han hadde benyttet, og overrekke alt
sammen til kansler Niels Kaas, «paa det fornævnte danske Historie
med des større Frugt og Fuldkommenhed kunde forfærdiges og udgaa».
Verket
ble nå overlevert til universitetets bedømmelse; men det kom ikke
videre. Svaning var jo nå en gammel mann og savnet visstnok den energi som
behøvdes for å legge siste hånd på verket. I
mange år tilhørte Svanings arbeide de håndskrifter som ble
gjemt i universitetsbiblioteket og gikk fra den ene historieskriver til den andre.
Huitfeldt har benyttet det i en større målestokk, og Meursius det
samme. I 1658, da krigen raste mellom Danmark og Sverige, fant en eller annen,
som ville Danmark ille, det formålsenligt (i Frankfurt) at utgi den del
av Svanings verk som omhandlet kong Christian II's Historie. Denne Konge ble var
nemlig beskrevet av Svaning med de sorteste farger, og det var vann på svenskenes
mølle, og et slags forsvar for deres overfall på Danmark. For øvrigt
inneholder samme historie maleriske trekk av Svanings egne opplevelser eller erindringer
fra hans ungdom. Det meste av Svanings arbeide gikk dog tapt ved brannen i universitetsbiblioteket
i 1728. 1) 1)
Rørdam, Historieskrivn. i Danmark efter Reform. S. 68 ff. Rørdam,
Kbhvns Universitets Hist. 1537-1621 I, 566 ff. Dansk Biografisk Leksikon,
1942. Wegener: Historiske efterretninger
om Anders Sørensen Vedel (1847)
|