Ancestor Chart
Einar Tambarskjelvar
(982 - omkr. 1050)
Einar Tambarskjelvar var lendermann.
Født 982. Død omkring 1050 i Nidaros.
Einar var giftet seg etter år 1000 med Bergljot
Håkonsdatter. Født før 990. De hadde datteren:
1. Ålov
Einarsdatter.
Fra Snorre Sturlason: Håkon jarls
saga:
«9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til
Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet.
Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride,
far til Einar Tambarskjelve. ...»
Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første
halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis
motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het
Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt.
Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge
på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig,
til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor
og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste
forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan,
i Melhus, Gauldalen.
Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir,
av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring
på dette navnet.
På grunn av sin tidlige manndom
fikk Einar plass på Ormen Lange under Olav Trygvesons siste ferd
i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet
han som bueskytte, inntil buen brast.
Fra Snorre Sturlason: Olav Trygvesons
saga:
« 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen.
Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar
skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen
rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene.
Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt,
men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen
at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn
i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre
siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier
han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt
den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen
traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje
gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det
som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av
din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort
smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og
så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks
ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens
bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet
med.»
Han kom fra slaget med livet i behold,
fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens
søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter
fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også
sammen med Svein jarl mot Olav Haraldson både i Trøndelag
og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte
han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk
veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake
til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldson og oppnådde
å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede
neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige
og den unge norske jarl Håkon Eirikson i England og reiste så
på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års
fravær kom han hjem til Gimsar.
Dette var før det åpne brudd
mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong
Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør
dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende
begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig
aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest
følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros
og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks
til ham, og jarlen Håkon Eirikson ga ham tilbake hans gamle veitsler.
Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på
hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste
styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arneson.
De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong
Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få
løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men
kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte
motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.
Sagaene er enige om å utpeke Einar
som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans
unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding
som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par
år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne
til opprør. Sammen med Kalv Arneson dro han i 1034 til Gardarike
og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn
Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og
Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få
års forløp måtte rømme landet, ble Einar den
mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble
medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong
Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter
som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur.
Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket
å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig,
han frarådet å gjøre Svend Estridson til jarl over
hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme
med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.
Da kong Magnus var død i Danmark
i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald,
han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver
annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler
han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med
en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig
til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige
krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det
endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må
ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald
rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.
Einar ble jordet i Olavskirken ved siden
av kong Magnus. 1)
1).
Snorre Sturlason: Håkon jarls saga, avsnitt 9. Snorre Sturlason:
Olav Trygvesons saga, avsnitt 19, 94, 108. Snorre Sturlason: Olav den
helliges saga. Snorre Sturlason: Magnus den godes saga. Snorre Sturlason:
Harald Hardrådes saga, 29-30, 40-44. Cappelen's Norges Historie,
Bind 2, side 235, 244, 249, 255, 272f, 277f, 282f, 297. Norsk Biografisk
Leksikon, Bind III (1926), side 470-473. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker,
NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.
877. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side
17.
|