Ancestor Chart
Keiser Karl I den
Store av Franken (747 - 814)
Karl I den Store av Franken. Født
02.04.747. Død 28.01.814 i Aachen. Han var sønn av
Kong
Pipin le Bref av Franken. Født 714. Død 24.09.768
ved Paris, og Bertrada
av Laon. Død 13.07.783 i Choisy.
Karl giftet seg i 781 med Hildegard
av Schwaben. Født 758. Død 30.04.783 i Dudenhofen.
De hadde barna:
1.
Kong
Pipin Karlmann av Italia. Født ...04.773. Død
08.07.810.
2. Keiser
Ludvig I le Pieux av Franken. Født ...08.778. Død
20.06.840.
Karl I «den Store» (Charlemagne)
var konge av Franken 768 - 800 og tysk-romersk keiser 800 - 814.
Han regjerte først sammen med sin bror Karlemann og var, etter
dennes død i 771, enehersker.
Karl var idealet av en herskerskikkelse,
en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse
var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere,
en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner
av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet.
Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko
med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og
en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for
og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig
levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær
som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger
opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert
til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet
ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet
når så skulle være. God kost vanket det også.
Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke
hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid
ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin
egen del meget måteholden og forsøkte også å
oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler
bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren,
bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som
kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både
kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.
Karls politikk var fra første
stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding
i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god
fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg med hans datter.
Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk
som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske
kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men
det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han
forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med
evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid
Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel
snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte
å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham.
Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket
inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes
konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen
til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot
sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro
han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen
ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble
et lydrike under Karl. Fra nå av - 774 - kalte han seg «frankernes
og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia
for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde
vokset fram både i stat og kirke.
Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk
lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige.
Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot
de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt
på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område,
og etterhånden satte Karl seg også større mål
enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket
å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.
I 772 rykket Karl for første gang
inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å
ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller
Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var
viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme
eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar
hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre
bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene
i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det
var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde
plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på,
var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og
soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes
offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret
bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig
så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten.
Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved
Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på
1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige
egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer
av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer.
Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også
seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl
utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale,
Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.
Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens
mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar
den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg
opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte
pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens
hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud
kronede, fredsæle romerske keiser!»
En bysantisk historieskriver fra denne
tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls
kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma
med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder.
Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på
det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som
regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under
hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens
keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator
som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med
å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten
av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket
være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført
Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske
keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere
og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle
med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han ham omsider som
Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia
og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk
keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt
anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde
ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven
for sin høye verdighet.
Karls ry nådde imidlertid enda
lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker,
Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret
den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap for alle
andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet
i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen
Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem
års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene
tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket
seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant
han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det
trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i
802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble
tatt hånd om på beste måte til den døde åtte
år senere.
Han opprettet til rikets beskyttelse
forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk
osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier.
Han fremmet handel og industru.
Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet
han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg
for det tyske språk og for dikterkunsten.
Karl var gift fire eller fem ganger.
Fjorten barn - enkelte kilder oppgir atten eller tyve - ble resultatet
av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet
maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.
Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen
fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene
han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber,
og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over
å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i
løpet av årene 810 og 811, bidro også til å
undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten
sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av
den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde
satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren
så beveget som etter dette dødsfallet.
I januar 814 ble Karl angrepet av en
voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans
timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt
over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre,
i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den
28. januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir
hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså
da ha vært 72 år ved sin død, men det er også
enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare
var 67 år da han døde.
Karl døde i sin yndlingsby Aachen
og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær
av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen,
og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde
hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut
med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram
til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481
etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden
også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det
ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å
ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre
skrin av sølv. 1)
1).
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 279-327. Erich
Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. Mogens
Bugge: Våre forfedre, nr. 76. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens
forfedre, side 60, 99.
|