Ancestor Chart

Kong Alfred den Store av Wessex og Kent (849 - 901)

Kong Alfred den Store av Wessex og Kent. Født 849. Død 28.10.901. Han var sønn av Kong Ethelwulf av Wessex og Kent. Død 13.01.858. og Dronning Osburh av Wight.

Kong Alfred giftet seg i 888 med Ealhswyth ???. Død mellom 902 og 905. De hadde barna :

1. Prinsesse Elftrude (Aelftryth) av England. Død 07.06.929.
2. Kong Edvard I d.e. av Wessex og Kent. Død 924.

Alfred «den Store» var konge av Wessex og Kent 873 - 901.
Etter farens død hjalp han sine eldre brødre i kampen mot de normanniske vikingers innfall.

For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen, og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen.

Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene. Han ble konge i 873 da han var 23 år gammel. Etter utallige forbitrede kamper med «danene», som vikingene gjerne ble kalt, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold. Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer. I 878 forskanset han seg på øya Ætelney. Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert. En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted. En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. «Din latstokk,» ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, «spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til.» I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk.

Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde. Vikingene ga ham gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og høvdingen deres lot seg døpe sammen med tredve av sine fornemste menn. Noen år senere brøt de riktignok freden, og nå hadde de fått forsterkninger av nye vikingflokker hjemmefra, men Alfred beseiret dem igjen etter en hard kamp.

Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk.

Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år. Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene: «Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem!» Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Sin skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord: «Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god.»

I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens. Som Karl «den Store» elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger. Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å opprette skoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet «den Store». For engelskmennene er «den engelske nasjons skaper» blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner. «Den vise kongen» er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere. Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten «som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk», for å sitere en berømt engelsk historiker.

Alfred døde sannsynligvis i år 900. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred II med tilnavnet «den Rådville» fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger. 1)

1). Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 362-365. Dictionary of National Biography. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 217. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.