Kong Håkon I Haraldson Adelsteinsfostre, den Gode (omkr. 920 - 959)

Kong Håkon I Haraldson Adelsteinsfostre, den Gode. Født omkring 920. Død 959. Han var sønn av Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa). Født omkring 860. Død omkring 932, og Tora Mosterstang.

Håkon «Adalsteinsfostre» var konge av Norge 933 - 959.
Det riket vikingkongen Harald Hårfagre hadde erobret, var ikke solid fundert. Det ble holdt sammen av Haralds personlige makt og personlige forbindelser. Riket manglet et styringsapparat som kunne binde det sammen etter kongens død. Og alt før Harald døde, kan det ha vært uro i riket, blant annet i form av strid mellom stormenn. Det lyktes likevel Haralds etterkommere å beholde kontrollen over det vestnorske kjerneområdet, som så dannet grunnlag for ny ekspansjon.

Den fremste etterkommeren ser ut til å ha vært Eirik, som fikk tilnavnet Blodøks, og som Harald fikk med sin danskfødte dronning Ragnhild. Han var utpekt til å avløse sin far som overkonge. Ifølge «Historia Norvegiae», men i strid med islandsk tradisjon, skal han ha vært gift med den danske kongsdatteren Gunnhild, datter av Gorm den gamle, som var i ferd med å legge Danmark under seg. Eirik skal ha styrt sammen med faren de siste tre årene av Harald Hårfagres levetid, og kildene knytter hans herredømme eksklusivt til Vest-Norge. Men alt et par år etter farens død måtte han rømme landet. Vi vet ikke hvorfor, men tilnavnet «blodøks» kan kanskje gi en pekepinn. Eirik dukket opp som vikingkonge i York i 947-48, ble fordrevet, klarte på nytt å etablere seg der, men falt i 954.

Etter Eirik vant Harald Hårfagres yngste sønn, Håkon Adalsteinsfostre, riket. Tilnavnet fikk han fordi han var oppfostret hos den engelske kongen Adalstein. Håkon kom til Norge midt på 930-tallet. Også Håkon var trolig først og fremst vestlandskonge. Men han hadde fra første stund sterk støtte fra Sigurd Ladejarl i Trøndelag, der han ble formelt anerkjent som konge gjennom hylling på Øyratinget, og da vel i betydningen overherre. Årsakene til at ladejarlene gikk inn for en slik ordning, ligger i det dunkle. Det kan ha bunnet i forsvarssamarbeid mot ytre fiender.

Håkon synes å ha blitt konge i samarbeid med bøndene og deres ledere, og i hans periode ser det ut til å ha vært fredelige forhold i de områdene han kontrollerte. Fiender kom fra utlandet, og de farligste var Eirik Blodøks' sønner i samarbeid med danskekongen Harald Blåtann, dronning Gunnhilds bror, som ikke hadde gitt opp kravet på Viken. Håkons siste kamp var ved Fitjar på Stord i 960 eller 961. I denne kampen ble han fulgt av blant annet «håløyger» og «holmryger», noe man antar kan markere yttergrensene rundt områdene han kontrollerte direkte eller indirekte.

Håkons navn er særlig knyttet til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bondefolket.
«Leidangen» var en sjømilitær forsvarsordning der bøndene gikk med på å stille til disposisjon skip med utstyr og krigere med våpen for forsvar av landet under ledelse av kongen. Det synes utelukkende å være tale om et forsvarsoppbud, et enkelt landvern som hadde lite til felles med den militære og økonomiske organisasjonen vi kjenner fra 1100- og 1200-tallet. Denne tidlige ordningen skal ha kommet i stand i Gulatingslagen, altså på Vestlandet, kanskje også i Trøndelag i løpet av Håkons regjeringstid, og bygde trolig på det eksisterende bondeoppbudet. Siden det innad i riket hersket fredelige forhold, har man tenkt seg at Håkon kan ha vært i stand til å redusere sitt personlige voldsapparat (hirden) og på den måten å senke bøndenes utgifter til underhold av kongen og hans menn. Slik kunne bøndene til gjengjeld være villig til å stille under kongens kommando til vern mot ytre fiender.
Den andre store reformen gjaldt «lagtingsordningen». Tingene var i begynnelsen av perioden organisert på bygdenivå og etter hvert på regionalt nivå (horder, ryger, grener, raumer), om ikke nødvendigvis på samme måte overalt. Håkon har trolig samarbeidet med bøndene i sitt rike om tingordningen. Han er tillagt æren for det første for en reorganisering og utvidelse av eldre rettsområder til å omfatte nye landskaper, for det andre en omlegging av lagtingene fra allmannating til representasjonsting. Det siste vil si at bøndene i stedet for å møte mannjevnt opp på lagtinget nå sendte representanter - en rasjonalisering som utvidelsen kan ha gjort nødvendig. Tingene for de mindre områdene besto som allmannating. «Gulatingslagen», som opprinnelig synes å ha omfattet Hordaland, Sogn og Fjordane, ble utvidet med Rogaland (Rygjafylke). «Frostatingslagen», opprinnelig de åtte trønderfylkene, er kanskje på tilsvarende måte blitt utvidet med Namdalen og Nordmøre.

Etter slaget ved Fitjar i 960-61, der Håkon Adalsteinsfostre falt, lot danskekongen Harald Blåtann (ca. 958-ca. 986) seg hylle som norsk konge. Han styrket det danske herredømmet over Viken og ble overkonge i resten av Norge med Eirik Blodøks' sønner som skattskyldige underkonger eller «skattekonger», som slike konger ble kalt. Harald Blåtann utvidet dermed det danske interesseområdet til å gjelde hele landet nordmennene, noe som kommer til uttrykk på Jellingstenen som han lot reise til minne om sine foreldre, eller som han reiste for å markere seg som deres arvtaker. I et tillegg om seg selv betegner han seg som «den Harald som vant seg hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne». Haralds politikk overfor Norge må ses på bakgrunn av at han på denne tiden var opptatt med å forsvare seg mot den tyske keiser Otto II (973-83), som presset på den danske sørgrensen. For å sikre seg mot angrep i ryggen, var det hensiktsmessig å svekke de norske riksstyrernes samlingsforsøk.

Eirikssønnene med Harald Gråfell som den ledende, falt tilbake til den bruk av hærmakt deres far og farfar hadde basert seg på. Men hardstyret førte til uro innenlands. Mot dem knyttet da Harald Blåtann til seg Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som sin jarl i Norge. Etter gjengs oppfatning drog Håkon jarl i 974 til Danmark for å bistå Harald Blåtann i krigen mot keiseren. Danskene tapte, og i oppgjøret som fulgte, skal Håkon jarl ha blitt døpt. Dette skjedde mot hans vilje, og etter hjemkomsten til Norge førte det til brudd mellom ham og danskekongen.

Peter Sawyer har imidlertid gitt gode argumenter for at Håkon hjalp Harald Blåtann, ikke i 974, men i hans vellykkete motangrep mot keiseren i 983. Håkon kan så ha gått over til å støtte Haralds sønn Svein Tjugeskjegg, som fordrev sin far i 987. I slaget i Hjørungavåg på Sunnmøre beseiret Håkon i alle fall Haralds straffeekspedisjon, der blant annet de profesjonelle «jomsvikingene» var med på dansk side. Det er uvisst når slaget stod, men det ble utkjempet på 980-tallet - trolig før ca. 987.

Etter slaget i Hjørungavåg kunne det se ut til at samlingen av nordmennenes land under én hersker hadde vært midlertidig. Viken lå, som så ofte tidligere, direkte under danskekongens styre, mens det nordafjelske Norge, det vil si Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, var kontrollert av ladejarlen. Ladejarlene hadde tilsynelatende overtatt hårfagreættens rolle som bærer av tanken om en norsk riksenhet. Hårfagreættens kjerneområde inngikk mer eller mindre som en del av Håkon jarls rike, og kun når det gjaldt herredømmet i sørvest kunne Håkon jarl kanskje regne med en viss konkurranse fra høvdingætten på Sola på Jæren, som på denne tiden var i ferd med å etablere sin politiske maktstilling her.

Likevel ble ladejarlens herredømme en situasjonsbestemt episode. Det var menn som ble regnet til hårfagreætten, som kom til å fullføre rikssamlingen. Det later ikke til at ladejarlene har forsøkt å utvide sitt maktområde sørover forbi Trøndelag før aliansen med danskekongen som overherre. Underordning under danskekongen var også maktgrunnlaget Håkon jarls etterkommere bygde på, og etter Olav den hellige var ladejarlene ikke lenger en maktfaktor. At det gikk slik, kan skyldes ambisjonsnivå kombinert med ressursknapphet. For det første kan man ha vært tilfreds med full kontroll over Hålogaland og tilnærmet kontroll over trønderfylkene med de inntektene dette ga, og nøyd seg med å forsvare det man hadde. For det andre, måtte det være begrenset hvor store ressurser prestisjevarene fra nord kunne bidra med. Kanskje var det verken pelsdyr nok eller stort nok befolkningsgrunnlag til å bære et erobringsfremstøt videre sørover. Og kontrollen over det velorganisert trønderske bondesamfunnet var ikke absolutt. Ladejarlene kunne ikke uten videre disponere ressursene her uten å komme på kant med trønderne, noe utviklingen i Håkon Ladejarls siste år nettopp tyder på.

Det som er mer oppsiktsvekkende, og som trenger nærmere forklaring, er hendelsene etter Håkon jarls død. I løpet av en trettiårsperiode ble den territorielle samlingen av Norge i grove trekk fullført, og i dette overveiende hedenske området ble kristendommen eneste aksepterte og tillatte religion. Denne fasen i rikssamlingen ble påbegynt av Olav Tryggvason, videreført av Olav Haraldson og fullført kort tid etter hans fall på Stiklestad. Begge kongene hadde bakgrunn som vikinghøvdinger, de hadde latt seg døpe før de kom til landet, og de brakte med seg geistlige. Kristningen søkte de å gjennomføre under til dels sterk motstand fra høvdinger og folk, og med bruk av betydelig voldsmakt. Vikingaktivitetene ga den startkapitalen de to trengte for å kreve kongemakt. Det innenlandske maktgrunnlaget synes derimot for begge å ha vært heller svakt.

Snorre Sturlasons: Håkon den godes saga:
«1. Håkon Adalsteinsfostre var i England da han fikk høre at hans far, kong Harald, var død. Han gjorde seg straks ferdig til å reise. Kong Adalstein ga ham folk og gode skip og rustet ham staselig ut for ferden. Han kom til Norge om høsten. Der hørte han om brødrenes fall, og at kong Eirik var i Viken, og da seilte Håkon nord til Trondheimen og til Sigurd Ladejarl, som var den klokeste mann i Norge, og der fikk han god mottagelse; de sluttet forbund, Håkon lovte ham stor makt om han ble konge. Så lot de stevne til stort ting, og på tinget talte Sigurd jarl på Håkons vegne og ba bøndene ta ham til konge. Etterpå sto Håkon selv opp og talte. Da talte folk seg imellom, og den ene sa til den andre at det måtte være Harald Hårfagre som var kommet og var blitt ung igjen for annen gang. Håkon åpnet sin tale med å be bøndene gi ham kongsnavn, og ba dem også om å følge ham og gi ham makt til å holde kongedømmet; han bød dem til gjengjeld å gjøre alle bønder til odelsbårne og gi odel til dem som bygslet. Etter denne talen ble det slikt bifall at hele bondemugen ropte og skrek at de ville ta ham til konge, og så ble gjort, trønderne tok Håkon til konge over hele landet. Da var han femtem år gammel, han fikk seg hird og dro omkring i landet.

Nå spurtes dette på Opplandene, at trønderne hadde tatt seg en konge som var aldeles slik som Harald Hårfagre; det var bare ett som skilte, det, at Harald hadde trellebundet og kuet alle folk i landet, men denne Håkon ville hver mann vel, og bød seg til å gi bøndene odelen tilbake, den som kong Harald hadde tatt fra dem. Slike nyheter ble alle glade for, og den ene sa det til den andre, og det fór som ild i tørt gras helt øst til landegrensen. Mange bønder kom fra Opplandene for å møte kong Håkon, noen sendte menn og noen sendte bud og tegn, alt sammen fordi de ville bli hans menn. Kongen tok imot med takk.»

«2. Da det led mot vinteren, reiste kong Håkon til Opplandene; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Trygve og Gudrød, til ham og mange andre, og de regnet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik hans bror. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte. Kong Håkon ga Trygve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Trygve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjeve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halvdelen med ham av skylder og skatter. Da våren kom, dro kong Håkon nordover til Trondheimen, han tok landveien gjennom Opplandene.» 1)

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 38. Snorre Sturlason: Håkon den godes saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 60-64. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.