Kong Knud II Svendson den Hellige av Danmark (omkr. 1043 - 1086)

Kong Knud II Svendson den Hellige av Danmark. Født omkring 1043. Død 10.07.1086 på Fyn. Han var sønn av Kong Svend II Estridson av Danmark. Født omkring 1018. Død 29.04.1076.

Knud giftet seg etter 1080 med Edele av Flandern. Født omkring 1065. Død 1115. De hadde barna:

1. Greve Karl I Knudson den Danske av Flandern. Født omkring 1082. Død 1127.
2. Prinsesse Cecilia Knudsdatter av Danmark. Født omkring 1085.
3. Prinsesse Ingegerd Knudsdatter av Danmark. Født omkring 1086 i Roskilde.

Knud var Konge av Danmark 1080 - 1086.
Knud var sin fars nestseldste sønn. Han var i 1069 og 1075 en av anførerne på tog til England.

Harald Héns tidlige og uventede død i 1080 ga broren Knud, som hadde blitt vraket av folket i 1074, en ny sjanse. Det nevnes ikke noe om et nytt Isøremøte eller om valg på landstingene. Antagelig har Knud vent hjem omgående og har sikret seg tronen i kraft av den makt en kampvant hird ga ham.

Han gjorde meget for kirken og stiftet bl. a. et domskapitel ved Lunds Domkirke. Han var meget religiøs, men voldsom ved gjennomførelsen av sine planer. Han hadde mange motstandere, under hele hans regjeringstid var det uro i befolkningen.

Knud ble etter hvert mer og mer upopulær. Ettertidens kilder gir forskjellige tiltak skylden for dette som forsøket på å innføre tiende, forhøyde skatter og inndragelse av almindelige rettigheter. Men avgjørende var nok hans krav om leidang, dvs. at han gjorde bruk av sin kongelige rett til å kommandere bøndene ut som soldater, en tidlig form for verneplikt. Disse leidangsfolk fikk ingen lønn ut over sold, og skulle selv holde seg med kost, samtidig som arbeidet hjemme med jorden ble forsømt. Så alt i alt var det en upopulær beslutning av Knud da han bød til leidang for å innta England i 1085.
Samtidig ble kong Knud selv forsinket av en mulig trussel i Slesvig, og kom derfor for sent frem til Limfjorden, hvor ledingsflåden skulle ha vært klar. Mange hadde allerede reist hjem, og en stor del av folkene var utilfredse med at kongen ikke hadde møtt opp.
Kong Knud ville straffe de som hadde uteblitt med bøter, noe som fikk de ellers så besindige jyder til å gjøre opprør. Knud måtte flykte, først til Slesvig, så til Fyn hvor han søkte tilflukt i Sankt Albani Kirke. Her ble Knud, hans hirdmenn og en munk drept 10.07.1086.

Umiddelbart etter Knuds død, begynte arbeidet med å få ham helgenkåret. Først ble det lest tegn i sol og måne, blandt annet ved å føre ild over den dreptes ben. Det skulle være et tegn på hellighet om ilden sluknet raskt i stedet for å antenne. Dessuten tolket man en etterfølgende dårlig vekst for landbruket som et tegn på Guds utilfredshet med drapet.
Knuds bror, den senere Erik II Ejegod, fikk, blandt annet ved et personlig besøk hos pave Urban II, kåret kong Knud som helgen. Og i 1101 ble Knud II den Helliges lik flyttet fra sin enkle begravningsplass til et gyldent helgenskrin som ble anbrakt på alteret i Sankt Knuds kirke i Odense.
Helgenkåringen av Knud II var imidlertid ikke uten politiske undertoner. Med denne handling sendte paven et tydeligt signal til den tyske keiser, som han var i stadig klammeri med. Og den åpnet mer opp for muligheten til å få et selvstendig nordiskt erkebispesete. 1)

1). Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), Bind 3 (1969). Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1175. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 37, 40, 45.