Kong Niels I Svendson den Gamle av Danmark (omkr. 1064 - 1134)

Kong Niels I Svendson den Gamle av Danmark. Født omkring 1064. Død 25.06.1134. Han var sønn av Kong Svend II Estridson av Danmark. Født omkring 1018. Død 29.04.1076.

Niels giftet seg med Dronning Margareta Fredkulla Ingesdotter av Sverige. Dronning. Død omkring 1130.

Niels var Konge av Danmark 1104 - 1134.
Da etterretninger om kong Erik I Ejegods død på Kypros i 1103 forelå, samlet rikets høvdinger seg ved Isøre og valgte den femte av Svend II Estridsons frillesønner, Niels, til konge på bekostning av Eriks sønn og stedfortreder, Harald Kesja.
Sammen med erkebiskop Asser fortsatte Niels dyrkelsen av Knud II den Hellige og styrket samarbeidet med kirken i en slik grad, at paven i et brev til den polske konge fremholdt forholdet mellem konge og kirke i Danmark som et eksempel til etterfølgelse. Det behaget naturligvis også paven at Niels som den første kalte sig «konge af Guds nåde».
I de første år av Niels' regjeringstid synes fredelige forhold for en gangs skyld å ha vært fremherskende, men etterhvert som de mange sønnene vokste opp, ble det strid om tronfølgen.
Harald Kesja hadde allerede vært ute etter tronstolen, men det var rivaliseringen mellem Niels' sønn, Magnus, og Erik I Ejegods sønn, Knud Lavard, som ble skjebnesvanger. I motsetning til så mange andre kongesønner kunne Knud Lavard skryte med å være født innenfor et ekteskap velsignet av kirken.
Kong Niels satt Knud Lavard til å vokte Jyllands sydgrense mot stadig hyppigere vendiske angrep. Man sa, at Knud, som fikk tittel av hertug og hederstilnavnet Lavard [herre, fra gammelengelsk hláford, senere Lord], var en god mann for slesvigerne. Kjøpmennene i byen Slesvig, som hadde avløst Hedeby som handelsby og som ble nedbrent af Harald Hårdråde omkring 1050, valgte Knud til deres skytsherre.
Knud ble først oppfostret hos den mektige sjellandske Hvideslekten og senere av sachserhertugen Lothar, som ble tysk konge i 1125. Det var da også som Lothars vasal at Knud, etter å ha slått venderne i 1129, ble hersker over Wagrien, et slaviskt område i nåværende Øst-Holstein.
Niels sønn, Magnus, oppfattet nå Knud som en sterk konkurrent til å etterfølge sin etter hvert aldrende far. I begynnelsen av januar 1131 tok Knud imot en innbydelse til et vennskapelig møte med sin fetter i Haraldsted skog utenfor Ringsted, og den 7. januar, dagen efter helligtrekongers dag ble Knud myrdet av Magnus.
Slike snikmord var ikke uvanlige i den tids oppgjør mellom kongsemner, men drapet på Knud Lavard kom ikke desto mindre til å spille en avgjørende rolle for de neste 25 års maktkamper, som tok form av en uavbrutt borgerkrig. Dertil kom det at Knud Lavards søn, Valdemar, som gikk seierrik ut av borgerkrigen, i 1170 fikk helgenforklart Knud for derved å understreke Erik Ejegods etterkommeres guddommelige rett til kongemakten.
Mordet førte til åpen kamp mellom Niels og Magnus på den ene side og Knuds halvbror Erik Emune på den annen. Han var Erik Ejegods frillesøn, og ble i 1131 hyldet som konge av skåningene og noe senere av jydene. Dessuten blandet den tyske konge seg inn og krevde gjengjeldelse for mordet på sin vasal. Og i 1134, etter at Lothar var blitt keiserkronet av pave Innocens II, som med et pennestrøk opphevet den danske kirkes selvstendighet og la den inn under Hamburg, måtte Magnus krype til korset, på sin fars vegne anerkjenne Lothar som sin overherre og motta kongekronen av keiseren. Et vesentlig argument for denne kapitulation var at Lothars hær hadde rykket helt frem til Dannevirke.
Den danske konge hadde blitt den tyske keisers vasal. Asser, som hittil hadde støttet Niels, ble naturligvis oppbrakt over å ha mistet sitt erkesetes makt til åndsfrenden i Hamburg og sluttet seg til Erik Emune i kampen mot Niels og Magnus. Det samme gjorde Hvideslekten.
2. pinsedag, den 04.06.1134, kom det til et stort slag ved Fodevig utenfor Lund i Skåne mellom Erik Emunes og Assers tropper på den ene side og troppene til Niels og Magnus på den annen. Slaget endte med et totalt nederlag for Niels og Magnus. Blandt de drepte var Magnus og fem biskoper som hadde tatt den gamle konges parti. Niels unnkom med nød og neppe til Jylland, hvorfra han senere flyktet til Slesvig by, muligens ikke det mest velvalgte sted, for kjøpmennene dér var om noen Knud Lavard tro. Borgerne hevnet da også deres kjære verneherre ved å drepe Niels den 25.06.1134.

Snorre Sturlason: Magnussønnenes saga:
«24. Danekongen Nikolas, sønn til Svein Ulvson, ble siden gift med Margret Ingesdatter, som før hadde vært gift med Magnus Berrføtt. Hennes sønn med Nikolas het Magnus den sterke. Kong Nikolas sendte bud til kong Sigurd Jorsalfar og ba at han skulle gi ham folk og hjelp fra sitt rike for å fare sammen med kong Nikolas øst til Småland i Sveariket og kristne folket der; for de som bodde der, holdt ikke kristenkommen, enda noen hadde tatt ved kristendommen. På den tiden var mange folk hedninger omkring i Sveariket, og mange var bare dårlig kristnet; for det var noen av kongene da som kastet kristendommen og holdt ved lag blotene, så som Blotsvein og siden Eirik den årsæle gjorde. ...»

Niels ble begravet i Slesvig domkirke. 1)

1). Snorre Sturlason: Magnussønnenes saga, avsnitt 13, 24. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 20, 45. Ellegaard: De danske konger.