Til Grafisk Anetavle

Ole Sivertsen (omkr. 1668 - 1737)

Ole Sivertsen ble født omkring 1668 på gården Vestre Grini, Røyken i Buskerud. Han døde den 18 september 1737 på gården Klemmetsrud, Røyken i Buskerud. Han var sønn av Sivert Aslesen Grini og Marthe Hansdatter. Ole giftet seg med Anne Amundsdatter fra gården Eriksrud i Lier. De hadde barna:

1. Hans Olsen, f. 1702, d. 1749, g.m. enken Eli Madsdatter Åros. De var bosatt på Åros.
2. Amund Olsen, f. 1702, d. 1760. Trolig ugift.
3. Bent Olsen, f. 1703, d. , Først gift med Randi Carine Pedersdatter, så med Kirsti Olsdatter Ølstad, 12 barn i andre ekteskap.
4. Birthe Olsdatter f. 1708, d. 1773, g.m. 1734, Bernt Michelsen Gislerud.

Drapet på Ole Klemmetsrud i 1737

Det var tidlig en lørdag morgen i september i 1737. Mari Alfsdatter på Klemmetsrud kom ut på tunet da hun fant husbonden, Ole Klemmetsrud, liggende på alle fire i bare skjorten, full av blod og med store skader i hodet. Hun hylte og skrek og ropte på hjelp. Ole prøvde å komme seg opp, men klarte det ikke. "Sengen, sengen" stønnet han. Sønnen på gården Bent Olsen, og drengen Elias Samuelsen var blitt vekket av skrikene til Mari og kom løpende til. Sammen fikk de båret Ole inn i stuen hvor sengen hans sto. Dynen som lå på gulvet, var full av blod. Det var også hodeputen. De så ei øks som sto på gulvet ved siden av sengen. Øksehammeren og skaftet var blodige. Ole hadde tydeligvis store smerter og mistet bevistheten. Han ble liggende slik i flere dager, inntil han "opgaf sin aand" onsdag den 18 september.

Det var forsvunnet penger og noen lakener fra ei kiste. Øksa som var drapsvåpenet, var den samme som drengen Elias brukte til å hugge ved med, og den hadde vært savnet siden onsdagen før drapet. De hadde lett etter den, men kunne ikke finne den, så de antok at noen hadde stjålet den. Alle var naturlig nok opprørte over det grusomme som hadde skjedd, og det ble spekulert svært på hvem som hadde utført denne fryktelige udåden. Mistanken gikk i retning av et omstreifende og vidløftig "qvindfolch" ved navn Anne Knudsdatter, som hadde vært i bygda og på Klemmetsrud flere ganger denne sommeren.

Tre dager etter Oles begravelse dukket plutselig Anne Knudsdatter opp igjen i bygda. Hun var innom flere steder også Fossum. På Fossum ble det snakket om drapet. Hun kom også til Klemmetsrud, og der ble hun grepet av gårdens folk. "Jeg hører dere beskylder meg for drapet", sa hun. "Her har dere fanget meg". Hu spurte Mari Alfsdatter om ikke Ole døde straks av de øksehammerslag han hadde fått. Hun blånektet for at hun var skyldig i udåden. Hun kunne ikke beskyldes for noe hun var uskyldig i. Hun hadde vært ved Sagene i Christiania da det skjedde. Det ble bestemt at Oles sønn Amund skulle dra til Christiania for å finne ut om dette var sant. Anne Knudsdatter skulle i mellomtiden tas i forvaring av Bernt Gislerud, Oles svigersønn. Dagen etter var de i Prestegården, og hun gjentok ovenfor fogden og sognepresten at hun var uskyldig. Lørdag rømte imidlertid Anne fra Gislerud. Det ble sendt ut en masse folk for å lete etter henne, men de fant henne ikke.

Anne snek seg gjennom skogen, helt ut til Åroselven. Om natten sov hun ved Årosbråten. Dagen etter gikk hun forsiktig tilbake gjennom skogen til Asker. Hun var inne på Billingstad og kjøpte seg noe mat, før hun dro videre innover. En natt sov hun på en av Stabekk-gårdene i Bærum, ellers sov hun under åpen himmel eller i utløer. Vel fremme i Christiania dro hun opp til Sagene, til noen som hun kjente fra tidligere i Hakadal. Hun bodde der i noen dager. Da hun ikke fikk lov å være der lenger, gikk hun innover Maridalen. Hun antok at det ble lett etter henne, og hun oppholdt seg i skogen i over en uke. En dag da hun gikk frem til en liten plass, ble hun grepet av mennene der. Da hadde hun vært på rømmen i 19 dager.

Anne ble satt i arresten og grundig forhørt av slottsfogden. Etter hvert tilsto hun at hun hadde vært med på tyveriet på Klemmetsrud, men at drapet var det en mann som het Bent Iversen som hadde gjort. Anne ble så transportert til Røyken.

Retten ble satt på Grini tingstue i Røyken den 18 november 1737 under ledelse av sorenskriver Jens Hiermund. Tilstede var også fogden Hans Nielsen og bondelensmannen Aslak Kiekstad. Lagretten var Hans Hyggen, Jacob Jacobsland, Jørgen Grini, Hans Ramton, Jacob Karlsrud, Ole Heggum og Syver søndre Heggum.

Den dreptes arvinger, som hadde tatt ut stevningen, møtte personlig sammen med sin fullmektig, procurator (sakfører) Løchstør. Som forsvarer for den anklagede var oppnevnt procurator Niels Krusse. Det var innstevnet to vitner, Mari Alfsdatter og Elias Samuelsen, begge fra Klemmetsrud. Vitnene ble tatt i ed "med opragte fingre effter Loven" og forklarte seg om det som skjedde den lørdag morgen da Ole Klemmetsrud ble funnet på tunet. Procurator Løchstør fremla referatet fra slottsfogden i Christiania fra forhøret av "delinqventen" Anne Knudsdatter, datert 17. oktober. Dette ble opplest, og retten utspurte Anne i detalj om alt som hadde skjedd og hvor hun hadde møtt den angivelige Bent Iversen.

Hun hadde vært flere ganger i Røyken denne sommeren. På den siste turen, da ugjerningen skjedde, hadde hun møtt Bent Iversen ved Stabekk-gårdene i Bærum. Hunpåsto at han hadde bedt henne bli med til Klemmetsrud for å stjele penger fra ei kiste. Procurator Løchstør konfronterte henne med at hun hadde sagt tidligere at Bent Iversen aldri hadde vært i Røyken. Da innrømmet hun at det var hun som ba Bent bli med. På spørsmål om de på veien til Røyken hadde møtt noen som kunne bevitne at de to hadde vært sammen, svarte hun benektende. De hadde ikke gått sammen hele veien, men bare deler av den. Hun hadde overnattet hos Ole Asker om natten alene. Bent hadde vært et annet sted, og hun viste ikke hvor. De hadde møtt hverandre igjen senere, men så hadde de skilt lag igjen. De hadde vært sammen da de så Søren Gunderuds kone og hennes pike skjære korn i åkeren. De hadde spist tyttebær og hvilt seg påGunderudåsen, og siden hadde de gjemt seg i Vestengen ved Klemmetsrud. De hadde holdt seg i skjul på Klemmetsrud fra onsdag kveld da de kom dit, til natt til lørdag da "Uløchen" skjedde. Bent hadde vært i vedskjulet og tatt ei øks om kvelden da de kom. Anne visste at nøkkelen til døren i stuen lå ute så folkene kunne komme seg inn, og om natten hadde de låst opp og gått inn i stuen hvor Ole Klemmetsrud lå i sengen og sov. Det var en masse bøtter og spann med melk på bordet og på noen krakker. Det var måneskinn og ganske lyst i rommet, og på en stol ved sengen så hun Oles bukser, som hun tok. I bukselommen lå det en nøkkel som passet i låsen til ei kiste. Det var Bent Iversen som låste opp kista og tok pengene og en bunt lintøy som han ga til henne. Hun sa at Ole Klemmetsrud hadde voknet da de lukket kisten og kom ut på gulvet og hadde grepet henne i armen. Hun dyttet han fra seg og gikk mot døren da Bent Iversen slo Ole med øksa så han falt på gulvet. Hun hadde ikke sett det som hendte, bare hørt smellet fra slaget og at mannen falt. Da hun ble spurt hvordan det da kunne ha seg at det var så mye blod i sengen, kunne hun ikke svare. Hun visste ikke hvor blodet kom fra. De hadde kommet seg ut og møttes nede ved den gamle stallen hvor Bent hadde tatt hånd om byttet. Ved Åsgårdsbakken hadde Bent gitt henne fem lakener og noen penger, 10 eller 12 daler. På spørsmål om hva Bent hadde fått, svarte hun at det visste hun ikke. Hun hadde tatt sitt bytte med seg og gått veien om Bøe til Rustan i Asker og helt ned til Østenstadstranden, hvor hun for en halv riksdaler hadde fåt båtskyss til Christiania. Hun dro til Gamlebyen til en smed som het Petter Pedersen. Hun kjente han fra Hakadalen og hadde hatt tilhold hos han en stund denne sommeren. Smeden hadde fått pengene og laknene til oppbevaring for henne da hun dro tilbake til Røyken. Hun antok at han fremdeles hadde dette.

Retten tvilte sterkt på at den angivelige Bent Iversen hadde vært med på drapet. Det var ingen vitner som hadde sett han. Retten fant det også bevist at Ole Klemmetsrud hadde blitt slått flere ganger med øksehammeren mens han lå i sengen, og at han ikke hadde stått på gulvet. Alt blodet i sengen og at øksen var blitt satt ved sengen etter udåden, viste dette, mente retten.

Procurator Løchstør sa i sitt avsluttende inlegg at ettersom "delingqvinten" hadde tilstått å ha vært med på det på Ole Klemmetsrud "begaaede gromme Mord samt Røfveri paa hans goeds, fore stillede til hendes undgieldelse Lovens 6 bogs 9de Cap 1, 9 og 12 Art". Forsvarere, procurator Krusse, hadde for så vidt ingen bemerkninger, men ba om at dommen ble avsagt på det ordinære høstting, slik at han fikk tid til en grundig gjennomgang av sakens dokumenter.

Den 21. desember 1737 falt dommen. Anne Knudsdatter ble dømt til "at miste sin hals, og hovedet at sætte på an stage, og kroppen hendes at læggis på Stegle og Hiul...". Anne appelerte dommen, men den ble endelig stadfestet 24. november 1739. Hun ble henrettet på Vang rettersted i Røyken 15. desember 1739. Hodet ble hugget av og satt på den staken som sto på retterstedet til slik bruk. Kroppen ble lagt "på steile og hjul", d.v.s. hun ble bundet fast på et horisontalt hjul som sto på en stokk, steile. Siden ble restene begravet på stedet.

Ole Sievertsen Klemmetsrud var 69 år gammel da han ble drept. Han var født i 1668 på Vestre Grini, sønn av Sievert Aslachsen Grini og Marthe Hansdtr. Ole kjøpte nordre Klemmetsrud i 1698. I 1729 kjøpte han også søndre Klemmetsrud sammen med sønnen Hans. Ole var gift med Anne Amundsdtr. Eriksrud fra Lier. Hun døde i 1730.

Ole og Anne hadde fire barn som levde på skiftet i 1730. (se ovenfor).

Fra en henrettelse i 1723. Del av et samtidig tresnitt. I bakgrunnen
et hjul på steile. Bildet er fra Cappelens Norges Historie. 1)

1) Lierboka side 62.
Røyken kirkebok.
Digitalarkivet.
Røyken Historielags årbok, 1998.