Ancestor Chart

Kong Magnus III Olavson Berrføtt (omkr. 1073 - 1103)

Kong Magnus III Olavson Berrføtt. Født omkring 1073. Død 24.08.1103 i Ulster, Irland. Han var sønn av Kong Olav III Haraldson Kyrre, og Tora Ragnvaldsdatter ???. Født mellom 1040 og 1050.

Magnus hadde utenfor ekteskap barna:

1. Dronning Ragnhild Magnusdatter. Født omkring 1090.
2. Kong Harald IV Gille. Født omkring 1103 i Irland. Død 13.12.1136 i Bergen.

Magnus giftet seg omkring 1101 med Dronning Margareta Fredkulla Ingesdotter av Sverige. Død omkring 1130.

Magnus var konge av Norge 1093 - 1103. Han var samkonge med Håkon (II) Magnuson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103.

Magnus ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123:

1. Øystein I Magnuson - konge 1103-23,
2. Sigurd I Magnuson Jorsalfare - konge 1103-30
3. Olav Magnuson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

Da Olav Kyrre gikk bort, oppsto det et øyeblikk en truende situasjon i Norge. Sønnen Magnus ble straks tatt til konge i Viken. Men Olav Kyrre hadde hatt en bror, som også het Magnus og som han et par år hadde delt kongesetet med. Denne Magnus døde alt i 1069, men han etterlot seg sønnen Håkon. Håkon ble fostret hos kongehusets nære frende, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og så snart det ble spurt at Olav var død, ga opplendingene ham kongsnavn. Han nådde også til Øreting før fetteren Magnus, og lovte folket bedre kår enn før om de ville ta ham til konge - blant annet ville han befri dem for betaling av landøre og julegaver. Håkon ble da straks populær og trønderne tok ham til konge. De samme retterbøtene ga han så på Opplandene. Senere kom Magnus til Nidaros og beklaget seg over Håkons løfter, og nektet å godkjenne dem. Situasjonen var ved å bli spent, begge kongene samlet folk og det tegnet til ufred, da Håkon plutselig ble syk og døde alt våren etter. Folk sørget dypt over ham. Tore på Steig tvilte nå på at han ville få beholde Magnus' vennskap, slik han hadde stelt seg. Likevel er det vanskelig å forklare det han nå gjorde: Han reiste flokk mot Magnus og prøvde å få tatt til konge en dansk mann, en viss Svein Haraldson. Det har, ikke helt ubegrunnet, vært gjettet på at faren, Harald Flette, stammet fra ladejarlende - annen forklaring på at han kunne settes opp som motkonge er det vanskelig å finne. Tore og Svein fikk følge av et par lendmenn, og i begynnelsen hadde de en smule medgang. Men noe grunnlag for reisningen fantes i virkeligheten ikke. Da flokken vendte sørover fra et herjetog nordpå, ble den oppbrakt av kong Magnus og anførerne ble hengt. Dermed var Magnus ubestridt enekonge i landet.

Magnus førte krig så godt som hvert år mens han var konge. Han ledet hærtog både mot det danske Halland og mot det svenske Götaland, uten at vi sikkert vet hvorfor. Men forholdene ved utløpet av Götaelv der de tre nordiske rikene møttes, var labile, og grensen mellom Norge og Götaland var ikke endelig fastlagt. Magnus' mål kan ha vært å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren som Götaelv var. Etter forhandlinger mellom kongene i de tre rikene ble grenseforholdene til en viss grad ordnet, og freden ble sikret gjennom ekteskap mellom kong Magnus og sveakongen Inges datter Margareta [Fredkulla]. Hendelsene ved Götaelv kan ses på som et varsel om økt norsk interesse for det strategisk viktige området rundt elvemunningen, som et par hundre år senere kom til å stå i sentrum for nordisk politikk.

Men Magnus' interesse var særlig vendt mot vesterhavsøyene og de norrøne bosetningene rundt Irskesjøen. Han drog på to store krigstog i vesterveg, i 1098-99 og 1102-03. Én av forklaringene på tilnavnet «berrføtt» er da også at han skal ha kledd seg i kilt.
Ett av Magnus' motiver for aktiviteten i vest kan ha vært å legge de skotske øyene og Man under seg. Dette ble i hvert fall resultatet. Da orknøyjarlene lå i strid med hverandre, brukte han dette som påskudd til selv å ta makten på øyene, og han la under seg Sudrøyene, Man og andre øyer. Han fikk til og med den skotske kongen til å anerkjenne den norske kongens overherredømme over øyene vest for Skottland.

Magnus finansierte erobringene i vest gjennom plyndring rundt Irskesjøen og i Skottland. Nettopp under et slikt strandhogg i Nord-Irland sensommeren 1103, ble han overfalt av overlegne irske styrker og drept.
Etter Magnus' fall ble den aktive politikken i sørvest oppgitt. Trolig hadde både lendmennene, som kom til å styre så lenge Magnus' sønner var mindreårige, og hirdmennene fått nok av de anstrengelsene det kostet å drive denne politikken. Og for bøndene måtte de hyppige leidangstogene utenlands ha vært en plage. Øyene i sør og vest, med et visst unntak for Orknøyene, kom derfor i en periode til å ligge utenfor den norske kongens innflytelse.

Av de tre sønnene til Magnus Berrføtt, som alle ble konger, var det Sigurd, den nest eldste, som viste størst interesse for verden utenfor landets grenser. Han hadde deltatt i farens tog vestover, og 15-åringen vendte etter farens død hjem til Norge. Sitt store ry, og tilnavnet «jorsalfare», fikk han etter ferden til Jerusalem («Jorsal»), dit han som den første europeiske konge drog på korstog. I 1108 la han ut med 60 skip, og på veien sørover besøkte han England, Frankrike, Castilla, Portugal, Balearene og Sicilia. Nordmennene deltok i en rekke kamper mot muslimene, og i det hellige land var de med på beleiringen av Sidon (nå Saida i Libanon), noe som kunne ha endt med forskrekkelse dersom ikke venetianske galeier hadde dukket opp i det nordmennene var i ferd med å bli nedkjempet av en muslimsk flåte. Da Sigurd i 1111 vendte hjem etter først å ha besøkt Miklagard (Konstantinopel), brakte han med seg blant annet en flis av Kristi kors. Resten av Sigurds og brødrenes kongetid forløp uten større ytre dramatikk, med unntak av Sigurds omtalte hærtog til Småland. Sigurd holdt seg i slutten av sin regjeringstid mye i Konghelle, som han lot utbygge og befeste som et defensivt tiltak mot svensk ekspansjon ved Götaelv. 1)

1). Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 333; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 81-82. Svenskt Biografiskt Lexikon 1985-87, Band 25, side 141-143 Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 790. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.