Ola Endresen (omkr. 1643 - 1703)

Ola Endresen ble født omkring 1643 på Børøy på Bømlo. Han døde i 1703 på Løkling på Bømlo. Han var sønn av Endre Olsen og Sissela. Han giftet seg første gang med Sara Ingebriktsdatter fra gården Andal, d. 1670. Da hadde barna.

1. Pål Olsen gift på Børøy.
2. Endre Olsen. Han døde trolig ugift i ung alder.

Ola giftet seg for andre gang med Anna Aslaksdatter d. 1715. De hadde barna:

1. Ingebrikt Olsen. Han døde 78 år gammel i 1744 på Løkling.
2. Arne Olsen. "baatsmand i Ko: Ma: tieneste" bodde i København i 1725. Han var gift og haddde 2 barn.
3. Alke Olsdatter g.m. Nils Ådneson, Spissøya.

Ola ble bruker på Løkling i 1661 av den parten som faren og svigerfaren eide, nemlig 30 marker smør. Etter hvert som de to andre brukerne falt ifra, tok han over deres bruk. Han arvet svigerfarens part, og kjøpte etter hvert, slik at han eide hele gården i 1692. Ola var en dyktig kar som klarte å skaffe seg mye jordegods. Han eide således hele Nordre Meland, Løkling, halve Uro, hele Stokkvika. I Bua i Sveio eide han 18 marker smør, 1 våg korn, og i Søndre Våga i Sveio eide han 2 vetter korn som var odelsgods. Mye av dette fikk han med første kona. Ellers samlet han på seg mye løsøre, men dette måtte han skifte fra seg halvparten av 2 ganger i bot for leirmål.

Ola kom mer enn vanlig opp i vanskeligheter med kvinnfolk. Han hadde knapt blitt voksen før han ble beskyldt for leirmål med stebestemoren sin. Det var slik at bestefaren, Ola Endreson Børøy, giftet seg om igjen på gamle dager med ei jente som var mye yngre enn seg selv. De hadde det ikke bra sammen og da kona skulle ha barn, hadde hun en gang sagt at sønnesønnen var faren. Dette kom futen for øret og han stevnet Brita som kona hette. På tinget nektet hun at det var sant, men hun hadde sagt det " - af Diefvulens indskydelse" og saken ble lagt vekk.

I 1663 ble Ola stevnet for leirmål som gift mann, med datteren til Finnåspresten Daniel Pederson, Sara Danielsdatter. De var noe i slekt fordi at Sara var et søskenbarn til Ola sin bestefar. Ola ble da dømt til å bøte halve boet til kongen. Så kom han i leirmål på sine gamle dager, straks før han døde, med en husmannsdatter, Dorte Larsdatter. Hun hadde hatt tjeneste hos Ola før, "- men for mistankes skyld", ble hun jagd fra tjenesten, men kom tilbake 4 år senere. Hun var lite for seg, og det ble sagt at " - ej heller har hun Rettelig sin forstand, men som een taasse og taabe lefver sin tiid hen".

Ola var død da leirmålsaken kom opp på tinget, og ble igjen dømt til å bøte halve boet til kongen. Dordi hadde ingenting å bøte med, men ble dømt til "at staa udj halsjernet ved Bremnes kirke een søndag imedens Gudstienesten derudj forretis". Dordi døde straks etter at hun hadde sonet dommen hun fikk.

Men selv etter at han var død ble ikke Ola fri for rettegang. Straks etter at han var død, ble enka og barna stevnet for å gjøre opp for Ola " - endelige afgang eftersom Spargement gaar at hand saa hastig og u-formodentlig skall vere hendød, og ej vides paa hvad maade". Ola var mistenkt for å ha tatt sitt eget liv, det samme som broren Endre ble noen år senere. Samtidig ble de mennene stevnet, som hadde bært Ola hjem fra marka, og de mennene "som skal have baaret skielmen til Jorden". De skulle samtidig forklare seg ang. leirmålsaken med Dordi. Dette var en alvorlig sak, for kunne det bevises at Ola hadde tatt sitt eget liv så skulle han ikke gravlegges på kirkegården, og hele boet hans skulle da tilfalle kongen. Enka vitnet at en torsdagsmorgen for cirka 5 uker siden kom Ola til henne og sa at han ville gå til markene og se etter hestene, og at de ikke skulle bli redde om han ikke kom hjem om kvelden, for han gikk kanskje over til Børøy og la seg der om natten hos sønnen. Men etter at han hadde fått seg mat sa han at han heller ville gå i skogen og hugge noe ved. Etter at han hadde slipt øksa lettet regnet, og han gikk til markene, og var borte fra torsdag til lørdag. Hun sendte da bud til Børøy, og spurte etter han, men der hadde han ikke vært. Senere fant de han død inne på markene, og hun fikk folk til å bære han hjem. Ellers sa hun at Ola hadde ikke vært frisk da han gikk, og hadde beklaget seg at han "havde ondt". Sønnen Arne vitnet at faren hadde vært sjuk i flere år, " - og naar same svaghed overgik ham kunde han ej hjelpe sig selv". Det var en slags fallesyke han fikk noen ganger om året. (Trolig små slag). Ola ble frikjent for selvmordet men dømt for leirmålet med Dordi som før nevnt.

Det ble holdt skifte etter Sara Ingebriktsdatter i 1670. Boet var rikt. Nettoeiet utenom jordegodset var 73 riksdaler, 9 kyr, 1 kvige, 3 hester, 1 børse og 1 "verje" er nevnt. Ola var lagrettesmann. 1)

1) Bømlo Bygdebok Bind IV, side 16, Bind II, side 486-487.