Til Grafisk Anetavle

Karen Augustinusdatter (1661- 1741)

Karen Augustinusdatter ble født omkring 1661. Hun døde 80 år gammel ca. 1741 på Vear i Røyken. Hun var datter av Augustinus Andersen Syltingli og Birgitte Sørensdatter Syltingli. Hun giftet seg muligens første gang med en Gulbrand. Karen hadde isåfall stedatteren:

1. Kirsten Gulbrandsdatter, n. 1682, (Hun må isåfall være stedatter av Karen fordi Asle Ingebrigtsen Vang spør om Karen er odelsbåren til Vang og at de skal skifte odelsgods. I samme saken på tinget den 17 Aug. 1682 sier Asle: "sagde at hand schulle giørre quindfolchen i husset som var jndførtte Kisten och hendis moder saa myg som en silche klud").

Karen giftet seg andre ? gang 1686 med Lars Jonsen Vear. De hadde iallefall barna:

1. Ingeborg Larsdatter, f. ca. 1678 (1688 ?), begr. 15 Apr. 1745, .

NB! Vet at det er mange slektsforskere som har Karen Augustinusdatter som Ingeborgs mor, men det er muligens feil, under forutsetning at aldersopplysningen ved Ingeborgs død stemmer, fordi Lars og Karen giftet seg først 1686. Dette kommer fram i en sak på tinget 1687. Se nedenfor. Alderen på Ingeborg ved hennes død kan dog ha blitt satt for høyt (10 år?). Dette stemmer også bedre med alderen på Ingeborgs barn !!

2. Guri Larsdatter, g.m. 14 Aug. 1725 Jon Halvorsen Klemmetsrud.
3. Jacob Larsen, f. 1702, gravl. 14 Mai 1702.

Lars Wears kone Kari ble introdusert etter barnefødsel 2 Feb. 1702. Dette er etter sønnen Jacob.

Karen ble gravlagt den 6 Jan. 1741 på Røyken kirkegård.

Augustinus Andersen Syltingli stevner Asle Ingebriktsen Vang ved tingmøte på Røyken den 17 august 1682 (Sak nr. 43 i tingboka Lier Røyken Hurum 1682) og ved tingmøte den 20 okt. 1682 (Sak nr. 48 i tingboka Lier Røyken Hurum 1682) for vold mot sin datter Karen Augustinusdatter og Kirsten Gulbrandsdatter.

I en sak på tinget den 28 Feb. 1687 (Sak nr. 14 i tingboka Lier Røyken Hurum 1687), om et slagsmål på Vear den 2 Okt. 1686 fremgår det at Gabriel Willingstad kom til Vear på vegne av Lars Jonsen for å innvitere familien til Lars sitt bryllup. Det betyr at Lars og Karen giftet seg i 1686. Det ble drukket en del, og det ble slagsmål mellom Gabriel og Lars. Moren Maren, og søsknene forsøkte å skille dem, men Lars slo moren så hun ble blå. Maren søkte tilflukt hos naboen. Hun sa at da Lars var liten ble han sparket i hodet av en hest. Siden hadde han vært i mye klammeri, og når han var full, visste han ikke hva han gjorde. Saken kom opp igjen ved tingmøte den 11 april 1687 (Sak nr. 21 i tingboka Lier Røyken Hurum 1687). Lars fikk en bot på 2 ½ mark 2 øre sølv.

Karen Augustinusdatters unnskyldning.

Saa som min sielle sørger hederlig og velerede mand hr Hansen Kieldbech haffuer for hen-ffuid en kongelig ober hoff rettig domb offuer mig for slemme Nafn hannem paasat, som tlholder mig at giørre hannem en offentlig affbegt, da erkiender jeg hermed at jeg for den aldvidende gud en en —?— synder og grofflig i dend fald imod den hellige Mand med disse vederstygelige Naffne haffuer mig forseet, og beder hannem hermed om forladelse Imod begangen forseelse, end dog gud som alting ved min v-schyldighed udj dj maader og hand straffe dend som først har det opdigtid, ti jeg hørte aldrig det, før Laurids Røe sagde mig det. Prestens krav til unnskyldning.

Jeg Karren Augustinusdaater bekiender i dag som er dend 22. febr anno 1692 for meeninige tilstedeverrende folche-almue paa Husseby tingstue at jeg groffelig, skammelig, u-bluelig og noget løgnachtig vorden ald skyld og giffuen aarsage, haffuer sat min kiere seelesørger hr P K det forsmedelig og vederstyggelige Naffn paa som jeg nu udj allis nerverelse bekiender at jeg dette hiertelig og aldvorligen fortryder, og beder først gud inderlig om, at hand suarer min groffue forseelse, og storre synd, for sin søns Jesu skyld ville tilgiffue. Min kiere sielle sørger beder jeg iche mindre at hand mig og samme min groffue forseelse vil tilgiffue, og aldrig merre tenche der paa, Ti jeg bekiender, at jeg haffuer gjort …, og meget daarligt, jeg loffer udj alles nerverrelse at jeg her effter baade vill, og skall beflichte mig paa saa sant hielpe mig gud og hans hellige ord, at jeg aldrig merre i min liffs dage skall øffue saadan formastend: imod nogid mennesche, meget mindre imod min kierre seele sørger, eller nogen i saadan hellig stand.

Bakgrunnen er at det kom presten for øret at en del folk i bygda hadde økenavn som ikke alltid var like flatterende. Karen var datter av forhenværende klokker Augustinus Andersen, og gift med Lars Jonsen Vear. En dag ekteparet var hjemme hos Karens far på gården Syltingli, ble det snakket om disse navnene, og Lars Røe, som var fra en av nabogårdene, var aktiv i samtalen. Karen sitter og hører på, og spør til slutt: men presten, han kan da ikke ha økenavn.

Hvorpå Lars Røe kan fortelle at presten har tre navn. Bare ett av navnene blir nevnt: Peder hesterev. (Mange av navnene gir liten mening i dag, og prestens navn synes å være et av dem. Det ser i hvert fall ikke så vederstyggelig ut som presten synes å oppfatte det.)

Økenavnene ble behandlet på bygdetinget, og de fleste som hadde økenavn brydde seg ikke. Foruten fogden, som kanskje kunne ha grunn til å være fornærmet (Jens den sauefitte), var det bare Karens mann Lars Vear, og hans bror Svend som prøvde seg med tiltale. Brødrene gjorde det på vegne av familien, i det søsteren Ingeborg hadde et økenavn som antydet at hun kunne velge mellom fire fedre.

Det ble naturligvis ikke noe mer utav søksmålene, det var umulig å oppspore kilden, og halve bygda kjente navnet. Men presten ga seg ikke. Siden han kunne bevise at Karen hadde snakket om prestens navn, satte han alt inn på å få henne dømt.

Lagretten var tydeligvis ikke enig, men dømte henne til å betale presten 14 riksdaler og gi ham unnskyldning. Presten var imidlertid fortsatt ikke fornøyd, og fikk saken inn for overhoffretten i Drammen. Karen ble dømt til å betale presten 30 riksdaler i ertstatning og gi ham en offentlig undskyldning. Siden dommen ble omtrent som i lagretten, kan det tolkes som at rettsapparatet også her var noe motvillig til å gi presten medhold.

Som det ses av ovenstående, var presten heller ikke fornøyd med ordlyden i den unnskyldningen Karen hadde forfattet. Man kan forundre seg over prestens nidkjærhet, og hvorfor han valgte Karen som offer. Alt tydet på at familien på Rød sto sentralt i ryktespredningen. Dessuten gikk begge Karens foreldre, som jo var til stede den aktuelle dagen på Syltingli, god for hennes versjon. Men Karen sto lagelig til for hogg. Ikke bare var hun gift med Lars Vear, som var en gjenganger i lagretten, kjent for fyll, slagsmål, gjeld og ifølge lensmannen, et usedelig liv. Også Karen selv hadde et økenavn, den beringede teffue (teve, tøs?), som tyder på at hun ikke haddet et helt plettfritt rykte. Det behøvde naturligvis ikke å bety mer enn at Lars og Karen oppholdt seg under samme tak av og til. Lars bodde på Villingstad da lensmannen rådet ham til å føre et bedre liv. Her var også Karens søster Anne gårdkone, og det er ikke urimelig å anta at Karen ofte oppholdt seg der. Husk at dette foregikk i en tid da et ektepar risikerte bot hvis det første barnet ble født mindre enn ni måneder etter vielsen.

Karens far var klokker i bygda mens presten var kapellan, men fratrådte da den forrige sognepresten døde og kapellanen ble sogneprest. Dette skjedde neppe frivillig, for Augustinus sto like etter opp på tinget for å få almuens uttalelse på hvorledes han hadde skjøttet sin stilling. Det kan derfor tenkes at gammelt nag var årsaken til at Karen fortalte om prestens økenavn, og til prestens ønske om å ramme nettop denne familien.

Rettsapparatet ga, om enn motvillig, presten rett, og overså Lars Røes åpenbare delaktighet i saken. Lars Røe ble selv medlem av lagretten i 1691. Økenavnene hadde eksistert i mange år, og var sannsynligvis kjent både for prest og fut. Men når saken først var reist, ser det ut som man prøvde å komme ut av den med minst mulig skade. Presten måtte ikke fornærmes, og Lars Røe var kanskje også en vel ansett mann. Så ble det isteden Karen Augustinusdatter som måtte betale prisen. Men det at Karens unnskyldning overhode ble protokollert, kan kanskje oppfattes som at sympatien var på hennes side.

TRONDHEIM, FEBRUAR 2005
DAGFINN LANGSØ

Mer info kommer... 1)

1) Tingbokprosjektet: Tingboka Lier, Røyken og Hurum, 1680 - 1687.
Buskerud fylke, Røyken, Ministerialbok nr. 2 (1731-1782), Døde og begravede 1741, side 141.
Buskerud fylke, Røyken, Ministerialbok nr. 2 (1731-1782), Døde og begravede 1745, side 146.
Buskerud fylke, Røyken, Ministerialbok nr. 1 (1701-1730), Ekteviede 1724-1726, side 116.
Buskerud fylke, Røyken, Ministerialbok nr. 1 (1701-1730), Introduserte kvinner 1701-1702, side 128.