Ancestor Chart

Jens Knutsen Hals (1681 - 1737)

Jens Knutsen Hals ble født i 1681 på gården Åset i Åmot i Hedmark. Han døde på Åset i 1737. Jens ble gravlagt den 29 Nov. 1737 ved Åmot kirkegård.Han var sønn av Knut Jensen Hals og Siri Knutsdatter Åset. Jens giftet seg med Gjertrud Sophie Aamodt (Hornemann). De fikk barna:

1. Anna Dorothea Jensdatter Hals, g.m. 1728 Gunder Gundersen Graff f. i elverum 1700, d. 1770. Åsetkvern øvre.
2. Johan Bremer Jensen Hals, f. 1700, d. 1780. Stud. theol. klokker i Nes, Stange og Ringsaker. g.1. med Ida Nielsdatter Stabell d. 1754, g.2. med Anne Margrete Krüger 81723 - 1793).
3. Marte Jensdatter Hals, g.m. Haagen Tollefsen Bjølset, Elverum.
4. Sille Merete Jensdatter Hals, d. før 1739, g.m. Sergeant Simen Olsen Samsal, Ringsaker d. 1752
5. Ole Jensen Hals, f. 1714, d. 1796. g.m. 1739, Kari Pedersdatter Nygården.
6. Anne Jensdatter Hals, g.m. 10 Juni 1736, Otter Nilsen Bjørnstad. (Langengen på Åset, senere Veslestuen Bjørnstad).
7. Elisabet Sophie Jensdatter Hals, f. 1720, d. 1790, g.m. 1746, Jon Pedersen Kirkeberg d. 1806.

Da faren Knut Jensen Hals var død i 1725, måtte eldste sønnen Jens Knutsen Hals føre prosess mot to av sine brødre om retten til gården. I saken som ble reist i 1728, ble det opplyst at først hadde løytnant Christoffer Hals hatt gården et år uten dog å bo der, han besøkte den bare en gang i blant for å se til folkene. Dernest hadde Løytnant Hans Hals hatt den i to år, og han bodde der "med full husholdning" og hadde betalt 160 daler for overdragelsen. Jens Knutsen Hals som var eldst og odelsberettiget foran de andre, vant saken og fikk 6. oktober 1729 brev på bygselen av madame Giertrud Kamp, enke etter Helle Juel og forvalterske for Christiania Kommunitet, der som nevnt eide en hud der. Resten i gården fikk altså Jens Hals gjennom prosessen løsningsretten til.

Ved auksjon på Sorknes i Åmot i 1734 ble kommunitetets part i Åset ropt opp. Peder Nygaarden fikk tilslaget for et bud på 500 daler. Vi må vel regne med at Jens Hals hadde vært med og bydd også, hvis da ikke Peder Nygaarden opptrådte for ham. I alle fall gikk Peder med på å overlate budet til Jens Hals "når han betalingen etter auksjonskondisjonene til rette tid presterer". Det gjorde Jens Hals. Av sin bror soknepresten i Åmot Knut Hals fikk han låne de 500 daler mot pant både i de 9 kalvskinn han eide fra før og de 12 han fikk kjøpt nå.

Jens Hals døde alt i 1736, så det var ikke lenge han fikk bruke Åset. Enken Gjertrud Sophie Aamodt som var datter av den forrige presten i bygda Ole Hornemann (han tok Aamodt som familienavn), gjorde skifte straks. Hun må ha sittet vanskelig i det, selv om registreringen ved skiftet viser at her var det stort anlagt.

At eieren holdt på å arbeide opp en ny besetning, var ikke annet enn vi måtte vente, ikke lenge siden det var han tok over. Han hadde hatt 9 voksne dyr og 1 okse, men hele 11 ungdyr. Det var 3 voksne hester og 2 føl. 3 små griser var det etter juleslaktningen var over (skiftet ble åpnet 12 desember), av sauer 12 og av geiter 7 med smått og stort. Men Jans Hals hadde - sikkert som en av de første på disse kanter - interessert seg for nye saueslag. Det ble nemlig registrert "1 engelsk grabækre og 1 engelsk sau", og sammen hadde de to fått et engelsk lam.

Det utvendige er ellers ikke annerledes enn det måtte være på en gård som Åset søndre, 1 plog, 1 tinnharv, fiskenot, en akeslede med jernstenger for 5 daler, en malt kirkesele til 1 daler, for eksempel.

Det er når vi kommer inn i husene vi ser forholdene bedre. Hovedbygningen virker som ny, de værelser som er nevnt i skiftet, er storstuen, dagligstuen, forstuen, kammeret over forstuen og jomfrukammeret. Dette forteller at hovedbygningen var i to etasjer, og da var det neppe den som ble satt opp da Knut Hals giftet seg. Ventelig hadde Jens Hals selv bygd ny da han flyttet hit.

Inne kan vi nevne et sengeoppheng som bestod av 7 kapper. Det var mange benkehynner, noen i flamsk klede, andre i "vestgytetøy", det vil vel si tøy som var kjøpt av "vestgytene", svenskene som reiste omkring med sine varer og ble kalt så enten de var fra Vestgötaland eller ikke, men det var også puter av heimevirket stoff.

Boet fikk registrert gull og sølv for omkring 133 daler i det hele. Av tinn-fat, -tallerkner og annet var det verdier for 30 daler, av kobber for 30 og av messing for 7. Blant kobberet var det en brennevinskjele med hatt og piper, altså i full stand, og det var på denne tiden fullt lovlig å bruke den.

Jens Hals eide halvparten i Løten kirke med de gods som hørte til, verdsatt for 500 riksdaler. Det ble ikke tatt med i boet, for enken ville beholde det for sin egen del. Heller ikke var gården Åset søndre med, den stod fremdeles i pant for 500 daler som Jens Hals hadde lånt ved kjøpet. Utenom de faste eiendommer kom boets aktiva opp i 485 daler.

En kan si at dette ikke var mer enn det en måtte vente i et bo som her. Det er når vi kommer til passivasiden vi ser hvorledes grunnlaget holdt på å svikte, ikke så mye fordi avgangen var større enn aktiva, den kom opp i 669 daler med skifteomkostningene, men fordi, som det synes, en hver kredittmulighet var blitt utnyttet.

Det var reist penger på en stor del av verdisakene. Gullringer, sølvkrus og andre kostbare ting for 73 daler var satt bort til folk i bygda som pant for lån. Et krus fra 1701 med Knut Jensens og Siri Knutsdatters initialer var blant dem, det samme var Jens Hals' egen fingerring og andre ringer med initialer, sølv saltkar og sukkerbøsse, skjeer, begre og knapper. Begravelsesomkostningene var udekket, betalingen for gravstedet inne i kirken like ens. Kirkevergen gjorde krav på erstatning for slitasje på kirkens trosser - enten det var trossene til klokkene eller til gravsenkningen, er ikke nevnt. Dem hadde Jens Hals uten videre lånt og brukt ved sin egen kirke i Løten

Enken ble overlatt jordegodset med ansvar for oppgjøret. I november 1741 overlot hun gården til sønnen Ole Jensen Hals. 1)

1) Åmot Bygdebok, bind 1, side 77 - 79, 87.